FORBØNN: Jeg vet det finnes me
...
FORBØNN: Jeg vet det finnes mennesker med brannskader etter møter med «karismatikken», men jeg vet også at det finnes mennesker med frostskader etter møter med det motsatte, skriver Nils-Petter Enstad. Bildet viser prest Trond Løberg som ber for syke under Oases sommerstevne i 2018. Foto: Bjørn Olav Hammerstad
debatt
«Oase» etter 40 år
Del
Jeg tror de fleste kristne miljøer, organisasjoner og kirkesamfunn opplevde bølger av det 
som med et samlebegrep ble kalt «fornyelsen».

Den kristne bevegelsen/fellesskapet «Oase» hadde planlagt å markere at det i år er 40 år siden dette fellesskapet ble etablert. Da tar man utgangspunkt i det første sommerstevnet i «Oase» sin regi.

Dette ble holdt i Kristiansand i 1980, men som det heter på hjemmesida : «Mange regner det første «Helligåndsseminaret» i Storsalen i februar 1977 som bevegelsens egentlige begynnelse».

Selv har jeg aldri vært en del av Oase-bevegelsen, og har heller aldri vært til stede verken ved bevegelsens stevner eller møter.

Likevel var det ikke til å unngå at også vi som var aktive i andre kristne sammenhenger fikk med oss at det skjedde ting rundt dette miljøet, og at det var en del debatt både om miljøet som sådan, om forkynnelsen i det og ting som skjedde i samlingene.

«Debatt» er her stort sett et annet ord for «kritikk». Denne kritikken kunne framstå som nokså smålig til tider. Som når navnet «Oase» ble retorisk problematisert og man ville ha svar på om det betydde at resten av kristen-Norge befant seg i en ørken.

Mye av den kritikken og mange av de fordommene som «Oase» åpenbart trigget for 40 år siden hørte man også i andre miljøer der det forekom det som mer eller mindre presist ble kalt «karismatisk» forkynnelse eller fenomener.

Jeg tror de fleste kristne miljøer, organisasjoner og kirkesamfunn opplevde bølger av det som med et samlebegrep ble kalt «fornyelsen». Selv var jeg på denne tiden offiser i Frelsesarmeen og var redaktør for et blad som het «Frelsesoffiseren».

Jeg brukte en del spalteplass på dette temaet, både ting jeg sakset fra andre blad, ting som ble sendt inn til bladet og etter hvert ting jeg skrev selv, etter at jeg gjorde mine egne erfaringer med «fornyelsen».

Ikke alle satte like stor pris på dette, og ofte satt jeg med en følelse av at motstanden/reservasjonene handlet like mye om ren angst som uenighet/skepsis på teologiske og/eller sjelesørgeriske premisser.

Det var sikkert ikke like klokt alt som kom fra de/vi som representerte «fornyelsen», men det samme må sies minst like mye om de som var skeptiske.

Man kunne nok iblant sitte med en følelse av at der noen var veldig opptatt av hva Gud kunne gi og gjøre, var andre mest opptatt av hva han ikke kunne gi og gjøre.

Ikke minst var det stor skepsis til «tungetale» og profetiske budskap. Mange mente på ramme alvor at tida for den slags var forbi, alternativt at dette var noe pinsevenner fikk holde på med.

Joda, jeg vet det finnes mennesker med brannskader etter møter med «karismatikken», men jeg vet også at det finnes mennesker med frostskader etter møter med det motsatte.

Jeg hører ikke til noen av kategoriene. Jeg vil alltid være takknemlig for de «karismatiske» erfaringene jeg gjorde og impulsene jeg mottok på 1980-tallet, og som fremdeles er en viktig del av min teologiske bagasje, både som forkynner og som kristen.

Kanskje kommer jeg til å samle både det jeg har skrevet om disse tingene og supplere det i en utgivelse en gang?

Den vil i så fall hete «Blod og ild – eller røykskyer?». Tittelen er et ordspill som nok forutsetter en viss fortrolighet med Frelsesarmé-retorikken…

nils-petter enstad,frelsesarmeen,oase,den norske kirke,fornyelse,sjelesorg,karismatisk,debatt,meninger