Stene setter ord på forhold vi kjenner oss igjen i

Vi er en gruppe på tolv tidligere og nåværende ledere, ansatte og frivillige i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) som har fulgt de siste års utvikling i organisasjonen tett. På grunn av fare for represalier og stigmatisering står vi fram anonymt. Avisen er kjent med hvem vi er.

Vi har lest Endre Stenes kronikk publisert både i Dagen og på Verdidebatt. Vi har også fulgt de etterfølgende medieoppslag.

Selv om vi verken kjenner til den konkrete bakgrunnen, de involverte eller innholdet i den omtalte varslingssaken, setter Stene ord på forhold som vi og andre kjenner seg igjen i. Kontrollkomiteen som er adressat for varslingen, har nå et betydelig oppfølgingsansvar. Størst ansvar har likevel Hovedstyret, som velger sin generalsekretær og som både har et kontroll- og veiledningsansvar overfor administrasjonen.

Vi skal ikke gå i detalj på hva vår sterke bekymring består i. Til det er våre historier for forskjellige. Men vi kan trekke fram noen tendenser:

Vi reagerer på hvordan sentrale ledere rekrutteres i organisasjonen. Slektskap, kjennskap og vennskap gis ofte fortrinnsrett. Kvalifikasjonskrav blir heller ikke alltid vektlagt. Ledergruppen i NLM har de siste årene framstått som en kameratgjeng som går i takt. Dette inntrykket styrkes og suppleres fortløpende av nye, lojale ja-mennesker i organisasjonens ulike kommandolinjer.

Vi reagerer på at det sjelden gis rom for å diskutere eller opponere mot toppledelsens strategiske vurderinger. Det forventes lojalitet i den minste detalj. Gode medarbeidere med erfaring og kompetanse fryses ut eller forsvinner stadig fra organisasjonen.

Vi reagerer aller mest på de mange personalsaker som vi er blitt kjent med eller som noen av oss er blitt berørt av. Personalarbeidet i NLM har i løpet av de siste årene hatt stort fokus. Mye godt er utført. Men god personalomsorg handler først og fremst om hvordan enkeltmennesker blir møtt, i organisasjonen som helhet, og ikke minst av toppledelsen og generalsekretæren.

Det er talende for dagens ledelse når nå kritikk avvises ved å vise til strukturelle forbedringer. Men støyen fra en mengde dårlig håndterte personalsaker er for høy til at det lar seg gjøre lenger. Hver av oss kjenner en rekke personer som kan berette om overtramp, i form av kritikkverdige ord eller handlinger eller mangel på oppfølging.

Vi har stor forståelse for Stenes bemerkninger om en «lukket organisasjon». De store debattene og avgjørelsene tas gjerne på bakrommet hvor få betrodde medarbeidere samles. Innsyn uteblir.

At noen sitter med helt andre inntrykk enn oss er bra. Alt er ikke beksvart i NLM. Det finnes mange gode medarbeidere i organisasjonen, også i hovedadministrasjonen. Men at enkelte regionledere blankt avviser kritikken som toppledelsen utsettes for, imponerer ikke. Dette er jo mennesker som står i direkte linjeforhold til ledelsen eller som ledelsen selv har håndplukket.

Vi er glade i NLM og har lagt ned mye tid og krefter for misjonens store sak. Noen av oss er fortsatt aktivt med i NLM på ulikt vis, mens andre av oss har opplevd så stor smerte at vi har valgt å ha en større distanse til organisasjonen.

Vi tror det må tydelige endringer til. Den manglende evnen til å forholde seg ydmykt og konstruktivt til kritikken, burde bekymre både ansatte og frivillige i NLM. Slik organisasjonen framstår i dag må de viktigste endringene først skje på øverste nivå.

Dagen kjenner innsendernes identitet. Red.