Hvordan lese Bibelen?

Det er mange liknelser og mye symbolspråk i Bibelen som er nødt til å være gjenstand for tolkning. 

Min sambygding Per Haakonsen konkluderer sin artikkel«Hva skal vi tro?» i Dagen 10.8. med at det er «den bokstavelige forståelsen av Skriften som gjelder». 

Hans anklage retter seg mot slike som ikke har tillit «til løftene i Det gamle testamentet, og aller mest til slike som vil «radere ut alle løftene til Israel». Selvsagt skal/kan mye leses bokstavelig, men ikke alt. 

Av særlig to grunner. Det er mange liknelser og mye symbolspråk i Bibelen som er nødt til å være gjenstand for tolkning. 

Men mer inn i temaet her, umuliggjør Jesus og apostlene en bokstavelighet med sine tolkninger av GT i lys av den nye pakt. Om da det fra GT som de tolket fremdeles gjorde krav på å bli forstått ordrett, hvordan skal vi da forholde oss til ord vi har etter dem?

Nå er ikke Haakonsen blind for at «Kristus er vårt selvsagte lys når vi leser GT», men legger fort til: «Jesus underviste i GT både før og etter at frelsesverket var fullført. Jeg lurer på hvor det står skrevet, at Jesus underviste i GT omtrent som en teologisk fagmann med GT som spesialfag? 

Jesus startet sin gjerning etter dåp og fristelse med å lese fra Jesajas bokrull, der evangeliets program står, og sa så: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt for ørene deres» (Luk 4,21). 

Det var oppfyllelsen av GT i den nye pakt Jesus og apostlene var opptatt med å formidle; de underviste ikke i GT, men sluttet, forkynte, forklarte og tolket ut fra GT for at folk skulle fatte det med Jesus med hjertet. 

Til siste dag «forklarte (Paulus) for dem (ledende jøder i Roma) og vitnet alvorlig om Guds rike. Fra tidlig morgen til sent på kveld overbeviste han dem om Jesus både ut fra Moseloven og profetene» (Apg 28,23). 

Det samme gjorde Jesus også etter oppstandelsen på veien til Emmaus, der fokus ikke lå i GT, men på ham selv: «Idet Han begynte fra Moses og fra alle profetene, utla Han for dem alt det som er skrevet om Ham i alle Skriftene» (Luk 24,27).

Når premisset er feil – at Jesus underviste i GT – blir slutningen deretter: «Det hadde han selvsagt ikke gjort (undervist i GT) dersom det nå hadde inntrådt en dramatisk endring i forståelsen av GT.» 

Men dersom endringen ikke hadde skjedd hvorfor da dra land og strand rundt og forkynne evangeliet om Jesus som lå uoppdaget i GT, som Apollos som «med stor kraft tilbakeviste … jødene offentlig, idet han beviste ut fra Skriftene at Jesus er Kristus» (Apg 18,28)?

Endringen er faktisk så dramatisk at Paulus sier: «Bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende» (2 Kor 3,6; her om loven, selvsagt ikke hvert Gudsord). Han kaller lovens virkning for «dødens -» og «fordømmelsens tjeneste» (vers 7.9). 

Er det rart da å lese om apostlenes Åndsglød for å rive bort det gamle paktsdekket fra tilhørernes øyne og hjerter, «for det er bare i Kristus at dekket blir tatt bort» (2 Kor 3,14).

Jesus sier han ikke kom for å oppheve, men for å oppfylle loven. Likevel stiller han seg fram med autoritet, og sier i fem endringsbolker: Dere har hørt det er sagt, men jeg sier dere! 

Med den autoriteten som de lurte på hvor Han hadde fra, avskaffet Han med Sitt ord det å stadfeste noe ved ed, satt en stor, rød strek over hele Moselovens spiseforskrifter (all mat er nå ren), innskjerpet skilsmisse (kun hor), radikaliserte hor til også hjertets hor, og vel den aller mest dramatiske endringen: Han har budt meg å elske min fiende, og tale vel om den som taler ondt om meg, tilgi 70 x 7 og gå den annen mil – med min fiende! 

Hvem andre enn den som er født av Ånden kan det? Nei, glatt aldri ut den overgangen som kom med Ham som løftet menneskeverdet og kvinnen milevidt, gav oss fiendebønnen og satte barnet fremst og sa: Uten at dere vender om og blir som barn kommer dere aldri inn i himmelriket! Og som med Faderen gav Den Hellige Ånden Pinsedag!

Haakonsen skriver: «Det ikke å … tro på landløftet slik vi finner det hos profetene i Det gamle testamentet, er en fornektelse av Bibelen.» Faren er å bli mer gammeltestamentlig enn Abraham. 

For i 1 Mos 15,5.18 leser vi at Gud tok ham med utenfor, og bad ham telle stjernene, om han kunne! «Og han sa til ham: Så skal din ætt bli. Den dag gjorde Herren en pakt med Abram og sa: 

Din ætt gir jeg dette land, fra Egyptens elv like til … elven Frat.» Men ifølge Hebreerbrevets forfatter døde patriarkene «i tro, uten å ha fått det som løftene talte om». Men det affekterte ikke dem slik det plager dagens biblisister. For på jorden var de «fremmede og utlendinger»: 

«Men nå lengter de etter et bedre, det vil si det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over å bli kalt deres Gud, for Han har gjort staden i stand for dem» (fra Hebr 11,13–16). 

Og som forfatteren avdekket senere, er den staden «den levende Guds by, det himmelske Jerusalem» (12,22). Dit var det Abraham søkte, ikke til landløftet, og en dag skal alle som tror sitte til bords med ham, sier Jesus: «Og Jeg sier dere at mange skal komme fra øst og vest og sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob i himlenes rike» (Matt 8,11).

Selve Abrahams-ætten er av Paulus i Gal 3,16.29 både sitert og tolket: «Og til din Ætt som er Kristus. Og dersom dere tilhører Kristus, da er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet.» Ætten er altså Kristus og Kirken. 

Går man da tilbake til GT og leser ætten bokstavelig som jøder eller israelere, må man samtidig si: Paulus, du tok nok litt feil der, ja ikke bare der, men i Rom 2,28–29 og 9,6–8 hvor hovedsaken er at rett jøde per nå er den som er omskåret på hjertet (= gjenfødt). 

Det er altså umulig å forplikte en troende på en bokstavelig forståelse av alt i GT, når Jesus og apostlene har gitt oss tolkningen. Vi kristne kan vel si Ja og Amen til den som forpliktende tolkning? 

Er «Kristus vårt selvsagte lys når vi leser GT», må vi også tro hans ord om hvordan GT skal forstås – i lys av Ham selv!