Beleiringen av ytringsfriheten

Ytringsfriheten handler om å ha debatt, men den handler og om å få si noe som kan krenke andre. Om det så er å krenke konger, embedsmenn, kristne, ateister eller muslimer.

Hva skal være lov å ytre seg om i dagens Norge? Det er et spørsmål som mange har en mening om.

Noen vil si at det meste skal være lov å si, uansett om det sårer eller krenker, så lenge at det ikke bryter andre lover. Andre sier at vi ikke bør krenke våre medmennesker, spesielt med tanke på krenkelse basert på etnisitet, kultur, seksualitet eller religion.

Denne siden av å regulere ytringsfriheten handler om hva staten skal tillate. Her finner en politikere som vil sverge for liberalismen mens de undertrykker «ekstreme» menings- motstandere.

På den andre siden, så går vi ut på samfunnsnivået. Hva er det folk flest tåler å høre av språk og meninger? Hvordan oppfører mennesket i møtet med meninger som er radikalt forskjellig fra dem de selv har?

Er det snakk om mennesker som er voksne nok til å enten høre, eller i det minste ignorere, hva som blir sagt, eller er det snakk om mennesker barnslige nok til å prøve å stanse meninger de er uenige i?

Blant de barnslige ser en aktivister, kommunister og fascister som går løs på hverandre opp gjennom det moderne demokrati sin historie. Ofte for å forsvare noe fra å bli krenket.

Dette skjer også i dag. Det blir vanskelig å finne nyheter om organisasjonen SIAN uten at det handler om at motdemonstranter har krenket deres rett til å demonstrere.

Somme vil argumentere med at det er snakk om en organisasjon som krenker muslimer og sprer hat. Videre vil de si at derfor bør ikke meningene deres bli hørt. Dette kan være et godt argument hvis disse ytringene fører til vold mot muslimer. Men slik det ser ut, så fører disse ytringene oftere til at noen yter vold mot de som ytrer dem.

Demonstranter og motdemonstranter er beskyttet av de samme rettighetene. Hvis noen vel å krenke rettighetene til noen andre, så må politiet gripe inn for å gjenopprette en ro og orden der disse rettighetene kan komme til igjen.

Akkurat nå, så ser vi at kontroversielle og krenkende ytringer ofte blir møtt av en voldelig venstreside. Ofte mennesker med assosiasjoner med Rødt, Rød Ungdom eller andre organisasjoner på ytre-venstre.

Det finnes andre voldelige miljøer, men det ser ut som om voldsvenstre oftere får mer sympati fra samfunnet. Ofte fordi dem gjør motstand mot «urett» og «intoleranse».

Men konsekvensen av det er at ytringsrommet blir mindre, volden fremhevet, økt radikalisering og færre som vil ytre seg offentlig slik jeg gjør nå. Det er hva vi mister hvis vi tyr til vold mot våre meningsmotstandere.

Ytringsfriheten handler om å ha debatt, men den handler og om å få si noe som kan krenke andre. Om det så er å krenke konger, embedsmenn, kristne, ateister eller muslimer, historien om ytringsfriheten er en historie om å si noe som kan krenke noen.

For å ende denne beleiringen av en av våre mest viktigste rettigheter, så bør vi tillate oss å bli krenket av andres ytringer uten å bryte rettighetene til våre medmennesker. Det er verre at våre rettigheter blir krenket enn at vi føler oss krenket av en ytring.