Få vet at potetprestene kanskj
...
Få vet at potetprestene kanskje har reddet flest i Norge, før moderne medisin. Her er en av dem, Peder Harboe Hertzberg den eldre (1728–1802), sokneprest til Finnås. Foto: Adobe stock og privat
Debatt
På tide å takke prestene som reddet mangfoldige tusen i Norge
Del
Få vet at potetprestene kanskje har reddet flest i Norge, før moderne medisin.

Sier jeg «potetprest», er ofte svaret «potet hva, sa du?». Andre kan ha en krass tone: «De som var mer opptatt av jordbruk enn Jesus? Heldigvis kom Hans Nielsen Hauge!».

Noen er mer diplomatiske: «Flott at de hadde syn for både åndelige og verdslige behov». Nesten ingen takker dem for alle de reddet fra sultedøden.

Selv under korona er det lett å undervurdere epidemier og nødsår – og hvordan vi har kommet oss ut av dem. Få vet at potetprestene kanskje har reddet flest i Norge, før moderne medisin. Vi snakker titusener, muligens over hundre tusen.

Selv om prester først og fremst hadde ansvar for det som skjedde i kirkene, levde de i stor grad på - og av - prestegårder. Det er ikke underlig at de var opptatt av jordbruk. De ble ikke mindre opptatt av det i dårlige år.

Dem var det mange av på 1700-tallet. Da den store krigen mot Sverige var over i 1721, lå mange gårder brakke. Nødsperioder kom - og kom. De ble ikke bedre av høy toll på korn og etter hvert et forbud mot å kjøpe andre steder enn i Danmark.

Det endte som det måtte. Uten stor konkurranse var det fritt frem for spekulanter. Prisene ble høye. Kvalitet var ikke så nøye. Monopolkornet var iblant så rått og utblandet at det verken kunne spises eller sås. I 1741-42 døde over 30 000 flere enn det ble født. Det var katastrofalt i et land med 700 000 innbyggere.

Men hvordan hjelpe? Noen kjempet for å endre toll og lover, men høsten kunne slå feil i flere land – og tilgangen ble ikke bedre av kriger.

Kunne poteten være en løsning? Ryktet spredde seg blant lærde. Muligens var presten Jens Boye den som brakte de første potetknollene til Norge, i et silketørkle på vei fra Danmark i 1747.

Også sjømenn, handelsfolk og andre tok med seg, men prestene var bedre til å spre kunnskap. Jobben var ikke enkel. Mange bønder var konservative, det kjente var det tryggeste. Hvorfor høre mer på teoretiske teologer, enn praktiske naboer? Hvis poteten var så næringsrik, hvorfor ble man syk av å spise det som vokste over jorden? Var virkelig det under jorden bedre?

Prester ønsket i Jesu ånd å hjelpe, men hvordan spre kunnskapen og motivere de skeptiske? Ingen av delene er lett i et vidstrakt land, selv ikke med moderne media.

Alle midler ble tatt i bruk, fra kunnskap til konkurranser. Det kongelige landbruksselskapet i København begynte i 1772 å gi premier for å dyrke poteter i Norge. Dette var ikke nok. Man trengte infrastruktur og gode budbringere. Løsningen lå i dagen: Det var kirker i alle bygder.

Som i middelalderen sto teologene for opplysning og vitenskap. Prestegårder sponset settepoteter, gratis. Man brukte prekener og enda mer opplysninger på kirkebakken. Man plantet på prestegårdene. Ikke tilfeldig, men så synlig som mulig. Noen steder langs kirkeveien, for å vise alle hvor flott det så ut.

Og man skrev og skrev. Allerede i 1763 kom en lærebok, «Underretning for bønder i Norge om den meget nyttige Jord-Frugt Potatos at plante og bruge». Forfatteren var sogneprest Peder Harboe Hertzberg i Finnås i Sunnhordaland.

Tross hans og andres innsats tok det tid. Napoleonskrigene, blokade og feilslåtte avlinger ga nye hungersår, spesielt i 1808–1809 og 1812–1813.

Prestene gjorde en formidabel innsats, men var ikke alene på banen. Det betydde også mye at Stortinget i 1816 åpnet for mer brennevin. Kombinasjonen av brennevin og prester viste seg uimotståelig.

Dess mer poteter, jo mer oppdaget man hvor viktig den var som mat - kokt eller i flatbrød og lefse. Ikke minst fikk vi nå retten med flest navn i Norge: potetball, komle, klubb, kompe og raspeball, for å nevne noen.

Allerede på starten av 1800-tallet dyrket vi en tredjedel så mye poteter som korn. En generasjon senere var kornavlingen doblet og potetavlingen mangedoblet. Snart ble det dyrket dobbelt så mye poteter som korn.

Noen grøsser nok når de hører at folk i gamle dager levde av sild og poteter. Kanskje ser man for seg en tradisjon fra steinalderen. Men den var ny og revolusjonerende. Den reddet mange fra sult.

Moralen er enkel: Takk en prest neste gang du spiser en potet.

potetprester,hans nielsen hauge,bjørn are davidsen