ROSENIUS: Ble han misbrukt i e
...
ROSENIUS: Ble han misbrukt i et innlegg om toregimentslæren og Donald Trump? Foto: Wikimedia Commons
debatt
Regimentslæren anvendt for vår tid
Del
Bevisbyrden for påstander om svermeri eller ensidig tekstbruk i Paulus-tolkningen, må her ligge et annet sted enn ved forfatternes fremstilling. 

Jeg viser til artikkelen i Dagen 16. juni om «President Trump og hans kritikere» skrevet av Olav Kydland og Eivind Gjerde, (heretter benevnt som «Ky. / Gj.») med 16 underskrivere.

Artikkelen var en forbønns- aksjon for president Trump samtidig med en reaksjon på usakligheter og hets innenfor et visst journalistisk lavmål av tabloid format her i Norge med uparlamentariske vendinger om presidenten som «rasshøl» og «rasebølle.»

Mitt svar gjelder henvisninger til tre respons- artikler på dette skrivet, en fra Ottar Endresen, (O. E.) 22/6 og to fra Thor Fremmegård, (T. F), 26/6 og 9/7. Jeg underskrev denne artikkelen også på grunn av en sterk oppfordring til forbønn for Trump i en svært utfordrende tid for ham og for demokratiet i USA.

O. E’s og især T. F.’s bedømmelse av artikkelen gjelder Ky./Gj.’ s bruk av sitater fra to bibellærere, Rosenius og Øivind Andersen, hentet fra Romerbrevet, kap. 13, knyttet til Ky./Gj.’s lutherske tolkning av den verdslige øvrighet.

Det som berøres her, er påstander om manglende «nødvendig sindighet og balanse,» om «svermerisk åndelighet», «total kortslutning» – eller «Misbruk av gode bibellærere,» ifølge overskriften til det siste innlegget fra T.F.

Dette misbruket skyldes angivelig en argumentasjon for en positiv legitimering av Donald Trumps utøvelse av sitt presidentskap, som en «slår et særlig slag for.»

Som motivasjon for slik bruk av Ø. Andersens og Rosenius’ teologi, hevdes en mulig parallell – inspirert av nyere «karismatikk» innen amerikansk herlighetsteologi med nokså ukritiske profetier om presidenten før 2016. Dette sammenligner T.F. med «livsfarlig svermerisk åndelighet.»

For å vurdere slike kritiske påstander, blir det vesentlig å få fram samspillet mellom NT og den såkalte «systematiske teologi,» nemlig kristendommens saklige innhold nettopp i møte med konkrete åndsretninger og erkjennelser i vår tid: Temaet her gjelder den verdslige øvrighet, to-regimentslæren og dens spesielle mandatområde anvendt nettopp for vår tid.

De to fagfeltene må her, i vår sammenheng, utfylle og følge – uten å krysse hverandre!

Paulus’ har, da Romerbrevet ble til, ca år 56-58 e. Kristus, meget anerkjennende ord om den hedenske øvrigheten, paradoksalt nok representert ved den brutalt regjerende keiser Nero.

Iflg. Ky. / Gj.’s understreking av bl.a. Ø. Andersens teologi ad Rom 13, gjøres det gjeldende en lojalitet og underordning overfor verdslige myndigheter — kontra alt anarki. Oppsummert gikk det den gang ut på å «gi keiseren det som keiserens er» – og på den annen side «å gi Gud det som Guds er,» med Andersens henvising til Jesu ord i Matt. 22:21.

Hos Ky./Gj. blir dette forhold aktualisert med den treffende, reformatoriske betegnelsen: «To- regimentslæren.»

Spenningen (faremomentet?) vil dreie seg om disse to ulike størrelser, Gud (Kristus) og keiseren, - dvs. keiseren, her som representant overført til den nåværende «embetsmessige» politikken (også «over there?),» – å gi dem for lite, eller for mye dominans av det som tilkommer hver enkelt part især.

Det er denne riktigere balansen en må komme bedre til rette med, iflg. O. E. i hans skriv.

Ser vi på en systematisk-teologisk anvendelse av Rom 13 med Ky./Gj.’s overføring av dette til den lutherske regimentslæren, oppsummeres det i et senere innlegg: «Vi antar at mange i dag ikke erkjenner den lutherske skjelning mellom det åndelige og verdslige regimente, og da blir forvirringen stor.»

Det påståtte «misbruk av gode bibellærere» kan da i så fall ha dreid seg om en sammenblanding av disse to regimentene, det åndelige og det verdslige - som en verdsliggjøring (politisering) av frelsesbudskapet. I NT, bl.a. demonstrert i forbindelse med jødenes store (karismatiske?) begeistring i å ville gjøre Jesus til en verdslig konge, Joh. 6:15.

Til sist litt om kommunikasjons- aspektet: Det synes meg at de to gode brødre i troen, O. E og T. F., kan ha fått en forklarings- utfordring i så måte da de synes å tillegge Ky./Gj. (evt. oss andre) et ståsted som de (vi) overhode ikke finner å kjenne oss igjen i. Jeg for min del kan verken se at deres innspill dreier seg om manglende sindighet eller balanse.

Kan det angivelige misbruket heller fortone seg som innføring av såkalt «stråmanns- argumentasjon?»

Bevisbyrden for påstander om svermeri eller ensidig tekstbruk i Paulus-tolkningen, må her ligge et annet sted enn ved forfatternes fremstilling.

Derfor står jeg fremdeles fast på min undertegning av deres skriv, som jo opprinnelig var et forbønnsopprop, iflg. 1Tim 2:1-2.

Konklusjon: Dersom den nevnte artikkelen skulle være et relevant sammenlignings- grunnlag for de nevnte «konstruksjoner» fokusert på presidentens påståtte «karisma» og inspirert av ekstatiske profetier om ham, mener jeg i virkeligheten det finnes altfor spinkelt saklig grunnlag å hevde dette.

Da er selve saken, forbønnsoppropet, kommet helt i bakgrunnen!

Takk til Kydland og Gjerde!

harald claudius,meninger,debatt,donald trump,usa,eivind gjerde,olav kydland,ottar endresen,thor fremmegård,rosenius,carl olof rosenius