SÆRLIG OPPDRAG: I Norsk Luther
...
SÆRLIG OPPDRAG: I Norsk Luthersk Misjonssamband finnes det en bredt forankret idealisert selvforståelse. Vi ser på oss selv som et felleskap som har fått et særlig oppdrag fra Gud om å bringe evangeliet der det er ukjent, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra et kveldsmøte under en av NLMs generalforsamlinger. Foto: Dagen-arkiv
debatt
Det idealiserte fellesskapets farer
Del
Jeg håper NLM tar imot utfordringen til å ta oppgjør med en ødeleggende kultur, og igjen lar kraften i ydmykt og selvkritisk lederskap få prege organisasjonen.

Svensk TVs dokumentarserie «Drap på Knutby», også vist på NRK, har de siste ukene rystet mange. Vi lar oss forbause over den dypt usunne kulturen i Knutby pinsemenighet, der grovt maktmisbruk ble en del av hverdagen.

Generalsekretær i Indremisjonsforbundet Erik Furnes skriver i Dagen 29. juli at vi ikke bør avfeie problemstillingene som irrelevant i en lavkirkelig luthersk kontekst, men at vi trenger å snakke sammen om hva vi kan lære.

Det er prisverdig at lederen for en av de sentrale misjonsorganisasjoner i Norge slik oppfordrer til en selvkritisk samtale om problematisk kultur også hos oss. Jeg tar imot invitasjonen.

Knutbydokumentaren stiller oss overfor et viktig spørsmål: Hvordan var det mulig at en i utgangspunktet helt normal pinsemenighet kunne utvikle så usunne mekanismer? Hvordan kunne oppriktige og godhjertede mennesker bli så blinde for hva som egentlig foregikk?

Det går an å peke på problematisk teologi og bibeltolkning. På mange måter er det langt fra ekstremkarismatisk teologi i pinsemenigheten i Knutby til trauste lutherske misjonsorganisasjoner i Norge. Likevel er det noen iøynefallende mønster som er overførbare til en luthersk lavkirkelig organisasjonsvirkelighet.

Dokumentaren viser at i Knutby ble det over tid etablert en autoritær konsensuskultur der selvforståelsen om det ideelle, unike og guddommelige fellesskap for enhver pris måtte bevares. Kritiske røster til denne selvforståelse ble ikke tålt. De som stilte spørsmål ble utsatt for sanksjoner. Lederne utviklet en holdning som gjorde transparens og kritisk evaluering ikke bare unødvendig, men truende.

Slike mekanismer synes å ha fått følger for hele menighetens holdning: Når konsensus ble viktigere enn sannhet, innordnet potensielle kritikere seg, eller de trakk seg ut av forsamlingen. Omkostningene ved å fastholde egen overbevisning ble for stor.

Selv om mange synes å ha hatt en uro for at noe var galt, ble spørsmålsstillingene ofret for å bevare det idealiserte fellesskapet. Slik kunne maktmisbruk og overtramp skje uten at noen egentlig reagerte.

Overgrepene i Knutby fikk en iøynefallende og grov form som gjør det lett å distansere seg. Men mekanismene rundt dem er skremmende gjenkjennbart.

Selv i min 130 år gamle misjonsorganisasjon, som mine besteforeldre og foreldre også var en del av, der jeg har vært aktiv hele mitt liv og ansatt i ulike lederstillinger over flere tiår.

I Norsk Luthersk Misjonssamband finnes det en bredt forankret idealisert selvforståelse. Vi ser på oss selv som et fellesskap som har fått et særlig oppdrag fra Gud om å bringe evangeliet der det er ukjent. Vi kan se tilbake på en rik historie hvor vi har fått bety mye for mange.

Og vi anser oss som viktige i vår tid, slik at bibelske verdier og holdninger videreføres. Vi representerer det gode kristne fellesskap. Forestillingen om at vi skal være venner er forankret i det Bibelen sier om at vi som søsken er det ideelle menneskelige fellesskap.

Vi er derfor mange som tenker og handler i stor tillit til hverandre, og med en forestilling om at fellesskapet er grunnleggende sunt og godt. Noe annet vil kunne rokke ved våre trosforestillinger. Dermed er også tilliten til ledere stor.

Denne lojaliteten til organisasjonen og fellesskapet er konstruktiv så lenge det som skjer er godt og byggende. Samtidig er det vanskelig å få øye på det som kan være problematisk, og få tør snakke om det, særlig når det gjelder ledere.

I NLM er vi frimodige på å korrigere problematisk teologi i norsk kristenliv og samfunnet forøvrig. Derimot er min erfaring at lojaliteten er så sterk til egne ledere at internkritikk knapt eksisterer.

Dersom det meldes at sentrale ledere gjør noe feil, er uredelig, snakker usant og misbruker makt, synes det å være nærmest umulig å få gehør. En transparent og åpen lederkultur virker å være svakt utviklet. Det er altså mye lettere å kritisere noe utenfor organisasjonen, enn innenfor.

Knutby-dokumentaren forteller om en kultur der det knapt eksisterer noen samtale om etiske valg, slikt avgjøres gjennom enkle resonnementer og følelser.

De som blir definert som «feil» må bekjenne og gjøre opp overfor autoritære ledere for å få tillit. Dette opplever jeg også gjenkjennbart i min sammenheng. Jeg har lenge erfart at det er lite rom for den etiske samtalen.

Spørsmål om sant og usant, rett og galt, gjøres gjerne enkelt til et spørsmål om innenfor eller utenfor. Det synes som vi ikke makter å anerkjenne at det å være menneske er sammensatt, at saker kan være komplekse.

Konsekvensen blir en personalbehandling som møter medkristne med manglende medmenneskelighet og barmhjertighet, der kontradiksjon og reelle prosesser mangler. Det gjør organisasjonen særlig sårbar for inkompetanse, sladder og trakassering.

Når konflikter oppstår, velges gjerne en rask vei for å få saken ut av verden. Bare slik kan det idealiserte selvbilde om det ideelle konfliktfrie kristne fellesskapet gjenopprettes.

Slik kveles ubehag og ambivalens, og man slipper vanskelige samtaler om viktige religiøse og etiske spørsmål. Men ettersom samtalerommet blir stadig mindre, svekkes også muligheten for utvikling og vekst.

I stedet kan mennesker oppleve seg å bli overkjørt ved at deres erfaringer, følelser og holdninger ikke lyttes til. I en kristen kontekst utøver ledere på en særlig måte makten i Guds sted, og mangel på nennsomhet og ydmykhet kan gjøre desto større skade.

De lavkirkelige organisasjoner tok på 1990-tallet et høyst nødvendig oppgjør med fortielse og ansvarsfraskrivelse knyttet til seksuelle krenkelser. Men Knutby-dokumentaren viser at maktmisbruk og krenkelser kan skje på mange måter.

Redaktør Tarjei Gilje skriver i Dagen 30. april: «Ledere som er mer opptatt av å beskytte andre ledere enn av å få sannheten frem i lyset, risikerer å bli like sterkt kritisert i ettertid som vi i dag vil kritisere dem som feide seksuelle krenkelser under teppet for noen tiår siden.»

Mange kan fortelle at de har opplevd seg krenket av sentrale ledere også i min organisasjon. Og flere har varslet om dette. Men de ble brakt til taushet ved at deres fortelling ikke ble hørt, anerkjent eller besvart.

Siden tilknytningen til organisasjonen ofte er vevd sammen med familiære, relasjonelle, tros- og kallsmessige bånd, velger mange å innordne seg ved å forbli tause om den urett en har blitt utsatt for.

Omkostningene ved å stå opp mot maktmisbruken de har opplevd, blir for store. I stedet bringes en til taushet av frykt for represalier, eller rett og slett fordi det å miste familie og venner ikke er et alternativ. Ikke sjelden er konsekvensene depresjon, sykemelding, uføre og avsluttete arbeids- og tillitsforhold.

Selv har jeg opplevd belastningen både som varsler og å være direkte utsatt for maktmisbruk og gjengjeldelse. Erfaringene har ført meg inn i en personlig og trosmessig krise som har gitt meg et helt nytt blikk på den organisasjonskulturen jeg selv har vært en del av. For det har ikke manglet på urovekkende tegn og advarsler, jeg ville bare lenge ikke forholde meg til dem.

For ti år siden uttalte lederen for NLM Ung til Utsyn at han sluttet på dagen av manglende tillit til sin nærmeste overordnede i behandlingen av en personalsak.

En bibelskolelærer sa opp sin stilling året etter på grunn av mistillit til generalsekretær og hovedstyret som hyrder med personalansvar, og sa i mediene at «jeg har ikke samvittighet til å jobbe i organisasjonen lenger».

Lektor Håkon Sunde Pedersen på Fjellhaug Internasjonale Høyskole skrev i 2011 en kronikk i Dagen hvor han stilte spørsmål ved om NLM-ledelsen er skikket til å utøve lederskap på grunn av sitt uryddige forhold til sannhet.

Pedersen skrev: «Hvem må begå urett og hvem må utsettes for urett før NLM-ledelsen griper inn?». Det er betegnende for situasjonen at disse sakene ikke skapte noen debatt i etterkant. Verken i kristne medier, eller internt i organisasjonen.

Tidligere rektor på Fjellhaug Hans Aage Gravaas skrev i 2013 en artikkel på Verdidebatt hvor han spør om ledere og styremedlemmer i misjonsorganisasjoner kommer i posisjon på grunnlag av kvalifikasjoner, eller vennskap og slektskap.

Er det «virksomhetens beste og kandidatenes objektive kvaliteter» som avgjør hvem som kommer i posisjoner, eller er det «enkeltpersoners og enkeltgruppers private fordeler, utstrakte kontrollbehov eller umettelige maktbegjær»?

Gravaas peker på at om ikke rekrutteringen til lederposisjoner er transparent og redelig, vil faren for manipulasjon og nye maktmisbruk øke.

Heller ikke hans artikkel skapte noen samtale om problematikken. Det kan nesten se ut som organisasjonen svarer med å bli stadig mer lukket, og stadig mindre i stand til å utøve selvkritikk.

Alle fellesskap, forsamlinger og organisasjoner kan korrumperes gjennom for lite transparens. Dersom strukturell maktkritikk er svakt utviklet, vil før eller senere maktmisbruk utøves. I et miljø med en sterkt idealisert selvforståelse og vilje til konsensus, vil det være desto vanskeligere å få øye på overtramp.

Internt i NLM kjenner jeg mange varslinger mot ledelsen, men ingen varslere som opplever å ha fått en god og etterrettelig behandling.

NLMs kontrollkomite mottok på forsommeren en varsling om tillitskrise i organisasjonen basert på 10 ulike fortellinger om maktmisbruk.

Jeg håper NLM tar imot utfordringen til å ta oppgjør med en ødeleggende kultur, og igjen lar kraften i ydmykt og selvkritisk lederskap få prege organisasjonen.

----------

Endre Stene har siden 2000 vært ansatt i Norsk Luthersk Misjonssamband. Han har blant annet vært kretsleder, forsamlingsleder og bibelskolelærer. Han var nestleder i valgkomiteen til generalforsamlingen i 2015 og leder i valgkomiteen til generalforsamlingen i 2018. Han er også styremedlem i Dagen.

debatt,endre stene,nlm,norske luthersk misjonssamband,misjonssambandet,knutby,åsa waldau,misjon,meninger