Kravet om at jødene skal gi fra seg mer land

Israel, som er på størrelse med Viken fylke, har flere ganger vært villig til å gå land for fred. Erfaringene til nå viser med all tydelighet at den politikken ikke virker.

Berit Hagen Agøy, generalsekretær i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke, skal ha takk for sin tydelighet i sitt syn på Israels rett til landområdene Judea og Samaria og San Remo-avtalens gyldighet i avisen Dagen 12. aug. 2020. Begrunnelsen for påstandene blir imidlertid tilsvarende utydelige, og jeg sitter igjen med flere spørsmål enn artikkelen gir svar på.

Berit Hagen Agøy sier rett ut at å «argumentere med San Remo-avtalen fra 1920, inkludert Balfourerklæringen fra 1917, er et «blindspor». Hvordan kan hun si det? Folkeforbundet vedtok Palestina mandatet 24. juli 1922. Hun sier selv at FN ikke har opphevet tidligere vedtak. Alle vet at FN ikke har noen myndighet til å gjøre det. Likevel sier hun at «de gamle avtalene som regulerte de franske og britiske mandatstyret i Midtøsten etter krigen ikke er relevante for dagens situasjon».

Det må hun være snill å forklare nærmere! Ja, Britene ga fra seg mandatet og overlot til FN å finne en løsning om et hjemland for jødene og på konflikten mellom jøder og arabere. Ingen betviler det, men med hvilken myndighet gjorde de det?

San Remo-avtalen, som bestemte at jødene skulle få eierrettighetene over det historiske Palestina, ble vedtatt av de fremste allierte stormaktene Storbritannia, Frankrike, Italia og Japan etter første verdenskrig. Storbritannia fikk det ærefulle oppdraget å være mandatmakt. Deres mandat var å hjelpe jødene å immigrere til Palestina fra hele verden, slik at jødene en dag kunne etablere en selvstendig og uavhengig stat i det historiske Palestina.

Etter press fra omkringliggende stater valgte Storbritannia gradvis å gå fra sitt opprinnelig mandat. Israel ble som vi vet en egen stat 14. mai, men med et langt mindre landområde enn de var blitt lovet.

Det er hjerteskjærende å ta innover seg de historiske hendelsene som skulle utspille seg gjennom årenes løp. En rød tråd gjennom historien – fra tiden etter San Remo-avtalene og til i dag – er kravet om at jødene skal gi fra seg mer land om det skal bli fred i regionen. Israel, som er på størrelse med Viken fylke, har flere ganger vært villige til å gjøre nettopp det gi land for fred. Erfaringene til nå viser med all tydelig at den politikken ikke virker.

At Israel okkuperer vestbredden har vi hørt så mange ganger - over så mange år - at folk flest i dag aksepterer det som en historisk sannhet. Det er skapt et inntrykk av at Israel er grådige og grabber til seg landområder, men er det sannheten? Det er grunn til å minne om at begrepet okkupasjon innebærer å legge under seg territorier som tilhører en annen suveren makt.

Kan Berit Hagen Agøy fortelle oss når Israel okkuperte Judea og Samaria, altså den såkalte Vestbredden? Det var da virkelig Jordan som i 1948 okkuperte Judea og Samara, et landområde som var gitt Israel av de fremste allierte stormaktene Storbritannia, Frankrike, Italia og Japan etter første verdenskrig? Israel gjenerobret vel sitt eget land – Judea og Samaria – i en forsvarskrig mot flere arabiske stater i 1967?

Jeg kjenner ikke til én seriøs debattant som ikke vil hevde å være historisk korrekt. Utfordringen vi ofte møter når historiske hendelser drøftes, er hvor langt tilbake partene er interessert i å gå for å få en felles forståelse av hva som har skjedd. Ifølge Berit Hagen Agøy er San Remo-avtalen ikke lenger aktuell. Er det fordi den er så gammel at den av den grunn ikke lenger har gyldighet? Handler det mer om at hele prosjektet ble så vanskelig å gjennomføre, og at det tvang seg frem alternative løsninger for å skape fred i regionen? I praksis kan vi nesten si at San Remo-avtalen gikk ut på dato rett etter den ble signert og følgelig gått i glemmeboken, men hvordan klarer vi leve med den virkeligheten?

Å ikke forholde seg til gyldige inngåtte avtaler slik det antydes av Berit Hagen Agøy, er ikke det den virkelige avsporingen? Hva hadde skjedd om vi begynte å forholde oss til andre gamle avtaler på denne måten? Svalbard traktaten, som Norge stadig referer til, ble også vedtatt i samme epoke i Folkeforbundet. Jeg kjenner ingen som ikke forholder seg til den som en gyldig avtale i dag.

Her er vi inne på kjernen av det jeg ønsker å rette søkelyset på her. Historien som skulle utspille seg i tiden etter San Remo-avtalen i 1920, er en skambelagt realitet som er hard og nærmest umulig for verdens nasjoner å ta innover seg uten å bryte sammen. Å erkjenne konsekvensene av det formidable sviket overfor Israel å fravike intensjonene som ligger til grunn for San Remo-avtalen - er i seg selv en knusende dom over dømmekraften og de valg de involverte nasjoner står til ansvar for.

Jeg er redd vi har utviklet et verdensbilde, en historisk fortelling, ja, sågar en teologisk tenkning som til en viss grad gir oss fred i sinnet, men som ville raknet fullstendig om vi erkjente sannheten i hva vi har vært med på. Å erkjenne at vi vurderte feil, og ikke maktet å gjøre det vi visste er rett, vil være en nærmest utålelig belastning for vår stolthet.

Jeg er redd krigene i Midtøsten handler om mer enn territorier. Det er en internasjonal krig om opinionen – en propagandakrig som ser ut til å fortsette uavbrutt i overskuelig fremtid, dessverre.