Det messianske riket er nå

Det er ingen annen vei til velsignelse for jøder, enn for hedninger, enn omvendelsens, som fører inn i Guds messianske rike.

Per Arne Åkenes stilte meg i Dagen 29.7. to spørsmål hvorav det første er besvart (31.7). Kort repetert begrunnet jeg mitt nei til et fremtidig Tusenårsrike ut fra 4 punkte:

Jesu gjerning på denne jorden er fullbrakt. Et samlet NT sier bruden skal være med Jesus i himmelen. Jesus skal sitte ved Faderens høyre til alle fiender er kartlagt. I det tenkte Tusenårsriket vil fiendene bli så «utallige som havets sand», Åp 20,8. Man kan ikke tolke Sak 14,4 om Jesus som skal sette sine føtter på Oljeberget bokstavelig når konteksten alluderer utvetydig til den nye himmel og jord, for eksempel Åp 22,1.5. Hebr. 12 og 13 avviser et inneklemt Tusenårsrike mellom vår tid og tiden etter universets gjenfødelse.

Åkenes siste spørsmål er dobbelt: om jeg tror at alle løftene i Bibelen om gjenopprettelse for Israel i endetiden og opprettelsen av det messianske riket er endelig kansellert? Før jeg besvarer siste del, bør en ting oppklares, hva lærefader Barratt, som stod støtt på skuldrene til Scofield og Darby lærte om dommen(e).

Han skilte Jesu Kristi dag/Kristi dag (bortrykkelsen med brudens dom for Kristi domstol) fra Herrens dag (Tusenårsriket) som avvek fra Guds dag – «hvormed himlene skal oppløses i ild og himmellegemene smelte i brann!» (Barratt/Holths minneutgave, bind 6, side 142–143,147): «Det vil bli dommer før tusenårsriket og dommer etter tusenårsriket. Herrens dag vil derfor strekke seg gjennom hele tusenårsriket» (side 149).

Mens Scofield opererte med 7 dommer, har Barratt minst 4, mens Bibelen sier markant at det kommer en dom (jf 2 Pet 3,10.12 hvor Herrens dag og Guds dag brukes synonymt om universets gjenfødelse ved ild).

Paulus roser tessalonikernes «utholdenhet og tro … midt i alle de forfølgelser og trengsler dere må tåle. Dette er et varsel om Guds rettferdige dom (entall!). Når den kommer, skal dere finnes verdige til å få Guds rike, som dere nå lider for» (2 Tess 1,4–5).

Om Onesiforos, en virkelig bror i nøden for Paulus, i motsetning til «alle fra Asia (som) har vendt meg ryggen» (2 Tim 1,15–18) sier han: «Må Herren la ham få barmhjertighet hos Herren på dommens dag!» (hin dag, 1930; den Dagen, BGO). Dagen er for Paulus alltid dagen der fremme, frelsens og dommens dag, «den dagen Gud ved Jesus Kristus dømmer det som skjuler seg i menneskene, slik jeg har forkynt i mitt evangelium» (Rom 2,16). Altså én allmenn dom.

Mitt svar på siste spørsmål, om det messianske riket er endelig kansellert? er: På ingen måte. Men jeg ser helt annerledes på det messianske riket enn Åkenes. Jeg lever i dette messianske riket i dag. Jeg kom inn i det ved tro og dåp (dåp og tro), vil fortsette å leve i det etter min død til oppstandelsens dag på den ytterste/siste/dommens dag (i mellomtilstanden), for så å leve i det i sin fullkommenhet på den nye jord.

I dette messianske riket fins det både frelste hedninger (som meg) og messianske jøder, jf «resten» 2 Kong 19,30–31; Jes 10,21–22. For «Rett jøde er ikke den som er jøde i det ytre, … Jøde er den som er jøde i det indre, og omskåret er den som er omskåret på hjertet, ikke etter lovens bokstav, men ved Ånden» (Rom 2,28–29).

Det er altså vi – frelste hedninger og messianske jøder, Romerbrevets adressater, som nå er rette jøder, omskåret på hjertet. Kirken, det vil si alle gjenfødte kristne som blir ved i å leve Gud til ære, er av Messias omskåret på hjertet. Hvordan skulle da Hans rike kunne være kansellert?

For i dette riket, der Jesus Messias er konge, kommer stadig nye mennesker inn hver dag til Guds englers og himmelens glede, Luk 15,7.10. Noe større enn det vil aldri skje på jord.

Angående løftene til Israel; la meg da først si at jeg tror en så fin Guds mann som Emanuel Minos tok feil i sin tolkning av Luk 21,29–31, der Jesus sier: «Se på fikentreet og alle de andre trærne! Når dere ser at de springer ut, forstår dere at sommeren er nær. Slik skal dere også, når dere ser at dette skjer, vite at Guds rike er nær.»

Minos så Israels opprettelse i 1948 som fikentreets blomstring og de andre trærnes utspring som de koloniserte lands selvstendighet i samme tidsbolk. Men Jesus bruker bare det med fikentreet og de andre trær sammenliknende. Når disse trærne springer ut blir det sommer.

Når endetidstegnene, som han akkurat har utlagt begynner å skje, skal vi forstå at Guds rike i sin fullkommenhet er nær. Når det viser «seg tegn i sol og måne og stjerner», når «folkene bli grepet av angst og fortvilelse når hav og brenning bruser», når «himmelrommets krefter skal rokkes», når «de (skal) se Menneskesønnen komme i skyen med stor makt og herlighet», da «skal dere … vite at Guds rike er nær» (Luk 21,25–27.31). Perikopen har ingenting med staten Israel å gjøre.

Det finnes ikke noe spesielt rike for Israel. Jøder kommer som hedninger inn i Guds rike ved tro og dåp/dåp og tro. Det kommer ikke et eskatologisk tusenårsrike på jorden. Guds rike utvides hver gang et menneske kommer til tro, og siden fullkommengjøres på den siste dag, da universet skal omkalfatres og oppstå i sin nye drakt.

Romerne 11 kan absolutt tydes dithen at det skal oppstå en stor endetidsvekkelse i Israel. Jeg tror personlig at Gud ønsker å føre dem dit, og at han har beskyttet dem gjennom alle krigene fra 1948-krigen til i dag, men jeg tror ikke at Gud har to folk på jorden i dag, men at Kirken er Israel på en ny måte.

Vi har ikke erstattet Israel, men slik sommerfuglen er puppen på en ny måte, er den frelste rest av Israel + frelste hedninger «Guds Israel» (Gal 6,16). Men vi må huske at vi er de ville oljekvistene som er innpodet på det edle treet (Kristus), sammen med de opprinnelige oljekvistene (jødene); jf Ef 2,11–22.

Velger man å kalle meg erstatningsteolog – et nidord opplagt funnet opp av en premillianist – må man samtidig gi Matteus samme karakteristikk, for han tolker «sønnen Israel» i Hosea 11 til å være Guds enbårne Sønn.

NT taler aldri om erstatning, bare om oppfyllelse: «Slik skulle det ordet oppfylles som Herren har talt ved profeten: Fra Egypt kalte jeg min sønn» (Matt 2,15). Jesus selv må også få den samme benevnelsen for han sier om seg selv: Jeg er det sanne vintre, Joh 15,1. Israel var Guds vintre i GT (Sal 80,9–10; Jer 2,21).

Så og med templet. Det templet en del premillianister og mange jøder går og venter på skal bli bygd i Jerusalem til bruk i Tusenårsriket, er kommet. Han stod der lys levende sammen med dem, og «talte om sitt legemes tempel», Joh 2,21. Vi, Kirken er også betegnet som «et hellig tempel», Ef 2,21; 1 Kor 3,16–17; 6,19.

Om noe nytt tempel skal bygges vet ikke jeg, men én ting vet jeg: Det vil ikke bli med Guds velsignelse. Han har bare behag i Sin Sønn og de som hører Ham til. Jesus benevner Døperen som «mer enn en profet. … Men selv den minste i Guds rike er større enn ham» (Luk 7,26.28).

Til forskjell fra Abrahams ætteløfte som er behørig nevnt og tolket (Kristus og Kirken er ætten, Gal 3,16.29), er velsignelses- og landløftet fra 1 Mos aldri videreført i NT. Fordi himmelen – de nye himler og den nye jord er endestasjonen for messianske jøder og frelste hedninger.

Da Peter står og taler til sine landsmenn i Salomos buegang, sier han blant annet: «Dere er profetenes barn og har del i den pakt som Gud gav deres fedre da han sa til Abraham: I din ætt skal alle jordens slekter velsignes. Gud sendte sin tjener først til dere, for å velsigne dere når hver og en vender om fra sine onde gjerninger.» (Apg 3,25–26).

Det er ingen annen vei til velsignelse for jøder, enn for hedninger, enn omvendelsens, som fører inn i Guds messianske rike.