LOJALITET: Slik jeg ser det, e
...
LOJALITET: Slik jeg ser det, er et medlemskap i Norges Kristne Råd som en tvangstrøye. Det forventes lojalitet kirkesamfunnene imellom, selv om de hverken har historiske eller åndelige bånd, skriver Atle Buanes. På bildet ser vi generalsekretær Erhard Hermansen. Foto: Tore Hjalmar Sævik
Debatt
Bruker han Knutby for å fremme egen hjertesak?
Del
En sitter igjen med en ubehagelig følelse av at Erhard Hermansen har sett sitt snitt til å bruke tragedien i Knutby til å fremme egen økumenisk hjertesak.

Torsdag 30.07.20 har Erhard Hermansen et innlegg i Dagen. Stykket har som overskrift «Fra god tro til forvridd teologi» .

Overskriften viser til den tragiske skjebnen til Filadelfiamenigheten i Knutby, Sverige. Hermansen har gjort seg tanker om dette kunne vært unngått om menigheten hadde vært under et økumenisk tilsyn. (I økumenisk arbeid ønsker en å øke forståelse og samarbeid kirkesamfunnene imellom).

Hermansens engasjement er naturlig å knytte til at han er generalsekretær for Norges Kristne Råd. De store kirkesamfunnene er medlemmer der: Den norske kirke, Den katolske kirke + flere andre katolske kirker, Pinsebevegelsen i Norge, Det Norske Baptistsamfunn, Metodistkirken i Norge, Frelsesarmeen og mange andre.

En ting jeg undrer meg over, hvorfor foreslår Hermansen et økumenisk tilsyn? Skulle det ikke være mer naturlig at kirkesamfunnene selv ordnet opp?

Det er vel ingen andre enn de selv som har dypere kjennskap, og kan vurdere uakseptabel teologi og adferd i menighetene. Selv tenker jeg, hvordan kan et økumenisk råd som trenger tilslutning fra alt fra katolsk til norsk lavkirkelighet fungere?

Videre kan Hermansen fortelle at Norges Kristne Råd bygger på «at vi har et gjensidig ansvar for hverandre. Det betyr at vi er villige til å stå til rette for hverandre, og at vi til enhver tid søker å være åpen og etterrettelige i vårt samarbeid».

Er ikke slike uttalelser et faretruende varsel om ensretting. Er målet til ledelsen i Norges Kristne Råd å overstyre de forskjellige medlemmene i rådet?

For å beskrive fellesskapet i Norges Kristne Råd, viser Hermansen til Ef 3:18f, og skriver: «For det er i det store, økumeniske fellesskapet ‹Sammen med alle de hellige› vi blir i stand til å ‹å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap›.»

Ut fra dette sitatet, ser det ut for at Hermansen tar det som en selvfølge at alle medlemskirkene i Norges Kristne Råd har en lære som fører til frelse. Spesielt i norsk lavkirkelighet har det ikke vært vanlig å mene at for eksempel Den katolske kirke har en rett lære om rettferdiggjørelsen. Reformatorene hevdet: «Skriften alene, nåden alene og troen alene.» Den katolske kirke gjør ikke det. Hadde den gjort det, var det for eksempel ikke noe behov for læren om skjærsilden.

Slik jeg ser det, er et medlemskap i Norges Kristne Råd som en tvangstrøye. Det forventes lojalitet kirkesamfunnene imellom, selv om de hverken har historiske eller åndelige bånd. Ut fra forventet lojalitet, er det vanskelig med Bibelen i hånd, å hevde at noen av medlemmene av læremessige grunner ikke burde vært med.

Norges Kristne Råd, og de andre som ivrer for økumenisk enhet, viser stadig til Jesu bønn til Faderen for å begrunne sitt arbeid: «at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg.»

Et krav for å oppfylle Jesu bønn er sann lære, sann enhet og et åndens fellesskap. Sammenhengen Jesu bønn står i, viser at det ikke kan ha vært en kunstig organisert enhet mellom alle verdens kirkesamfunn, Jesus ber om.

I sitt vesen fungerer det økumeniske arbeidet som et våpen til ensretting. Dette har sitt motstykke i et selvstendig arbeid med Bibelen under Åndens ledelse.

Det kan ikke være fellesvedtak fra et råd med medlemmer som spriker like mye som «som øst er fra vest», som skal påvirke våre handlinger som kristne. Når religiøs og politisk ensretting kommer samtidig, som i våre dager, er det fare for at åndelig frihet svekkes og etter hvert tas fra oss.

Det er helt på sin plass at Hermansen peker på at menigheten i Knutby hadde trengt korrigering utenfra. Likevel sitter en igjen med en ubehagelig følelse av at Hermansen samtidig har sett sitt snitt til å bruke denne tragedien til å fremme egen økumenisk hjertesak.

atle buanes,erhard hermansen,økumenisk,knutby