Et oppgjør med forkynnelse som knytter sykdom til det demoniske

I denne kronikken tar jeg et oppgjør med en forkynnelse som går på å knytte sykdom og demoniske krefter sammen når man forkynner til troende mennesker.

Innenfor kristenheten i dag finner vi en retning som kalles trosbevegelsen. I Norge ble den kjent og etablert i menigheter på midten av 1980-tallet og frem til i dag. Mye av det disse trosmenighetene står for er godt og rett, blant annet har de gitt inspirasjon til så å si alle kristne forsamlinger og menigheter når det gjelder lovsang og tilbedelse. Noe av dette stoffet finner vi også i min sammenheng, Indremisjonen.

Jeg opplever også at mye av det denne bevegelsen ønsker å formidle, er oppriktig ment, både når det gjelder å forkynne evangeliet til frelse i Jesus Kristus i vår tid, og forkynnelsen av Åndens gaver og Åndens kraft til troende mennesker. Det som er mitt anliggende, er at man ofte i disse menighetene bruker predikanter og ledere som setter likhetstegn mellom sykdom og det å være inntatt av en type demonisk åndsmakt, for eksempel en depresjonsdemon, en kreftdemon og så videre. Jeg vil begrunne mine påstander mot denne tenkningen i tre punkter: 1. Hva sier Bibelen? 2. Perspektiv fra helsevesenet. 3. Mitt vitnesbyrd.

1. Hva sier Bibelen om dette? Først må vi spørre; Hva er en demon? Det greske ordet daimon betydde opprinnelig bare «gud» eller «ånd», men fikk i kristen sammenheng betydningen «ond ånd» og «djevel» (kilde: Wikipedia). I ulike Bibelleksikon kan man få en dypere tilnærming til temaet, noe jeg gjerne anbefaler. Slik jeg leser Bibelen, er det en fremmed tanke for den å si at et gjenfødt menneske som har fått sine synder tilgitt for Jesu skyld og som har fått Den Hellige Ånd i sitt liv, samtidig kan bli inntatt av demoniske og sataniske åndskrefter når sykdom rammer.

Jesus sier til sine disipler og til alle som bekjenner troen på Ham: Joh. 8.12: «Jeg er verdens lys! Den som følger meg skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» Paulus sier i 1 Tess.5.5: «Dere er alle lysets barn og dagens barn. Vi hører ikke natten eller mørke til.» Kolosserbrevet 1.13: «Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike.» Peter sier i sitt første brev 2.9: «Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom. For at dere skal forkynne hans storhet som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys.»

Poenget er at frelste mennesker som har fått del i det nye livet og som opplever sykdom, ikke samtidig kan være inntatt av djevelens åndskrefter. Vi kan se til Job i GT. Gud gir satan en begrenset mulighet til å ramme ham. Og Job blir fratatt alt han har. Gud sier til satan: Du kan ta alt fra ham, men ikke hans liv. Da Jesus kom med det nye livet til oss, ville det være umulig for Gud å la satan innta et frelst menneske med demoner og onde åndsmakter. Det ville være det samme som at Gud lot han ta fra oss livssamfunnet med seg selv!

Det betyr selvsagt ikke at vi er fritatt for «djevelens lumske angrep», som Paulus underviser om i Efeserbrevet 6. Vi er alle utsatt for fristelser, fall, sykdom og andre prøvelser som er konsekvenser av syndefallet. Derfor har vi fått Guds fulle rustning for å bli beskyttet mot det vonde, det betyr ikke at vi ikke kan blir rammet av det. Paulus belyser dette i 2 Kor. 4.7-9 når han forklarer forskjellen på å være «slått ned, men ikke utslått.»

Hva da med alle de som Jesus drev onde åndsmakter ut av? Vi må huske at dette var mennesker som ikke hadde møtt Jesus og det nye Gudsriket Han representerte. Jeg tror ingen av disse ble besatt av demoner etter sitt møte med Frelseren. Hvis det skulle kunne skjedd, måtte de aktivt snudd ryggen til Jesus og alt Han hadde gitt dem, og så åpnet seg for mørkets makt. Men etter møtet med Ham levde de det nye livet. De ble nok syke, og de døde, men onde åndsmakter var de befridd fra da de kom til tro på Jesus.

I alle mine år som forkynner/sangevangelist har jeg både salvet og bedt for troende syke. Mennesker som lever med Jesus og tjener Ham i sin hverdag på mange måter. Jeg tror helt og fullt på helbredelse i Jesu navn, men å si til en kristen bror eller søster som sliter med sykdom, at dette er demoniske åndsmakter, ville jeg aldri kunne gjøre. Det er både krenkende og ubibelsk.

Både i og utenfor tjenesten har jeg møtt mennesker som trodde de hadde en sykdomsdemon fordi dette var blitt dem fortalt. I beste fall er den type informasjon et forsøk på å åndeliggjøre en situasjon, skape en atmosfære av under, ønske om å ta autoritet i Jesu navn og om mulig drive ut en «sykdomsdemon». Og man får den syke til å tro at dette er sant og riktig. I verste fall er det ren manipulasjon.

Hvis man kan litt om psykologiske mekanismer og samtidig er en god kommunikator, og en populær helbredelsespredikant, er det ikke vanskelig å skape en setting hvor slike fenomener får utspille seg. Jeg mener også det er galt å utsette syke mennesker for en slik type eksponering, noe vi blant annet kan se i enkelte møteopptak på Visjon Norge.

Jeg vet godt at misjonærer ute, og noen forkynnere og prester/pastorer i vårt eget land, har kommet i situasjoner hvor demonutdrivelse har skjedd og sikkert fortsatt kan skje. Men igjen: Dette gjelder mennesker som er bundet i mørket. Det skal mye åndelig erfaring og menneskelig kunnskap til før man kan bevege seg inn i et slikt landskap.

Sykdom er en konsekvens av syndefallet. Ingen kommer utenom dette en eller annen gang i livet. Paulus var syk, og han hadde medarbeidere som holdt på å dø i sykdom. Men han knyttet aldri demoniske åndsmakter opp mot dette. Jesus lovet oss seier og et nytt liv i Han, men Han lovet også kamp og nød. I alt dette ønsker han å berøre og styrke sine barn hele veien.

2. Perspektiv fra helsevesenet. Innenfor helsevesenet i vårt land vil tanken om at syke kristne skulle være koblet opp mot demoniske åndskrefter selvfølgelig bli avvist på det sterkeste. Det jobber mange dyktige mennesker i det norske helsevesenet. Vi skal takke Gud for dem og oppmuntre dem. Her er høyt utdannede folk som kan sine fagområder.

Da Gud skapte mennesket, gav Han oss intellekt og forstand. Han gav oss muligheter til å utvikle oss på alle områder som finnes i vår verden. Legevitenskapen har kommet langt. Gud bruker sin allmakt gjennom den kunnskapen Han selv gav mennesket. Dette er viktig.

Vi kan gjerne snakke om sykdom som en konsekvens av syndefallet, men vi kan ikke bruke djevelens eksistens som et påskudd for å problematisere og åndeliggjøre sykdommens faktum. Det skaper kun forvirring og sammenblanding av åndelige og menneskelige ting. Jeg har sett knekte mennesker på grunn av slike holdninger. Jeg håper jeg slipper å se flere!

3. Mitt vitnesbyrd. I en alder av 54 år har jeg halve livet vært psykisk syk. 33 år gammel ble jeg 100 prosent uføretrygdet. Senere i lange perioder ute av fritidstjeneste, og ofte innlagt i sykehus både når jeg var i fast arbeid og senere. Jeg har alltid valgt å være åpen om min sykdom, og derfor deler jeg mitt vitnesbyrd.

Jeg har vært en kristen hele livet, fått vokse opp med troen på Jesus og har alltid vært en del av det det kristne fellesskapet. Da sykdommen kom snikende tidlig i tyveårene var det mange som ba for meg. Mine foreldre, familie, gode venner og kristne fellesskap rundt omkring. Jeg ble bare mer og mer dårlig. Dette var uforståelig og brutalt for meg og mine. Det ble mange diagnoser og mye medisiner. Og for mine nærmeste veldig mange «hvorfor?».

Jeg slapp etter hvert av Guds nåde «å måtte forstå». I mine sykeste stunder opplevde jeg et Gudsnærvær som ikke kan forklares. Jesus har aldri møtt meg sterkere enn da! Hvis noen hadde fortalt meg at min lidelse var sykdomsdemoner, hadde de ikke blitt lenge i mitt sykerom. Jeg skal være ærlig og å si at en del av det jeg har hørt av «trosforkynnelse» på dette området, har vært belastende for meg.

I helsevesenet møtte jeg mange profesjonelle, gode mennesker, kristne og ikke-kristne som etter hvert forsto hva jeg led av. Da begynte det å snu. I dag er jeg så frisk som jeg aldri har vært på alle disse årene!

Jeg sier: All ære til Jesus og gode mennesker i det norske helsevesenet, som med mye tid fikk meg på bena. Mennesker som trodde på meg, som investerte mye mer av sin tid enn de behøvde, for at jeg skulle ha det så bra som mulig. Mennesker som gikk mange «ekstra mil» for min skyld!

Jeg er fortsatt ikke helt frisk. Kanskje vil jeg aldri bli det... her! Men jeg har det godt på alle måter.

Avslutningsvis vil jeg si: Det finnes en grense for alt. Også for hvordan vi som kristne møter hverandre og snakker til hverandre i åndelige og menneskelige spørsmål, og ikke minst hvordan vi praktiserer dette i våre forsamlinger og menigheter. Noen må våge å stå opp for syke medkristne og ikke la mennesker med Bibelen i hånden si at de er demonisert av djevelen.

Vi er alle sårbare når alt kommer til alt!