FAVORITTBOK: Donald Trump har
...
FAVORITTBOK: Donald Trump har uttalt at Bibelen er hans favorittbok, og uten blygsel hevdet at ingen leser så mye i Bibelen som han. Men når han blir spurt om å gjengi et bibelvers som betyr noe for ham, vil han enten ikke svare fordi det er for personlig, eller han gjengir et «favorittvers» som ikke står i Bibelen, skriver kronikkforfatteren. Foto: Patrick Semansky, AP Photo / NTB scanpix
Debatt
Når kristne skal snakke om Trump
Del
Mange mener at det å stille spørsmål til Trumps presidentskap er som å true sann kristendom. Jeg er redd for at en slik holdning svekker muligheten for selvstendig tenkning blant kristne, og skaper et polarisert debattklima.

Den ukritiske støtten til Donald Trump i den karismatiske reformasjonsbevegelsen NAR var tema i min kronikk 11. juni. Reaksjonene har vært mange og talende.

De fremste forsvarere for NAR-teologiens apostler og profeter i Norge har vært tause. Kanskje opplever de det ubehagelig at forkynnere de har promotert knytter seg så sterkt til Trump. Trolig har også NAR-bevegelsens holdning til politiske spørsmål og Trump vært ukjent for mange her til lands.

Lett tilgjengelig forkynnelse på internett viser imidlertid at vi står overfor en sterkt endetidsorientert virkelighetsforståelse, der Trump tolkes som Guds særlige redskap på jorden . Det uroer meg at de som har bidratt til NAR-bevegelsens påvirkning i norsk kristenliv viser så liten vilje til å delta i et offentlig ordskifte om dette.

Derimot skapte min kronikk mye engasjement og kraftig språkbruk i kommentarfeltene på dagen.no og på Dagens facebookside. Min tekst ble beskrevet som «manipulativ».

Jeg har blitt beskyldt for ensrettet hetsing, ha stor kunnskapsmangel, være styrt av sekulær ideologi og teologi på ville veier, fremme ikke-kristent perspektiv, ha en agenda om å ramme konservative, og for å ha svelget «MSM propagandaen» med hud og hår. Og kommentarene kan ikke avfeies som nettrolls meninger; her var det også aktive og sentrale kristne, blant annet en representant for lederskapet i en pinsemenighet.

Kommentarfeltet illustrerer min bekymring: Mange mener at det å stille spørsmål til Trumps presidentskap er som å true sann kristendom. Jeg er redd for at en slik holdning svekker muligheten for selvstendig tenkning blant kristne, og skaper et polarisert debattklima. Uten blygsel ilegges man en masse meninger en ikke har: Selv har jeg aldri tatt til orde for å støtte Clinton eller gjort min vurderinger av Trump ut fra det jeg leser i MSM.

For at ikke frontene skal hardne ytterliggere til, må den frie samtalen framelskes. Det er påfallende hvor fraværende kristne ledere innenfor det lavkirkelige Norge er i samfunnsdebatten. Og hvor lite rom det er for reell diskusjon.

Ordskiftet i Dagens debattspalter i etterkant av kronikken har i hovedsak vært preget av Paulus´ ord om at vi skal underordne oss den øvrighet Gud har innsatt (Rom 13:1-7 og Tit 3:1-2). Dette er et premiss som må diskuteres.

Det er ikke vanskelig å si seg enig i at Trump utsettes for mye ensidig og unyansert kritikk. Det er lett å være enig i at mobbing av statsledere er uetisk, enten det gjelder Trump, Obama eller Jagland. Men om all kritikk av lederen for verdens mektigste stat problematiseres med henvisning til at vi skal underordne oss myndighetene, knebles viktig maktkritikk.

Det innebærer en problematisk og potensielt udemokratisk tolkning av bibeltekstene – samt av Confessio Augustana, Martin Luther, C. O. Rosenius og Øyvind Andersen, som også trekkes fram. De påpeker alle at enhver autoritet dypest sett har sin makt fra Gud. Og at å underordne seg disse primært handler om å følge lover og regler. Men de argumenterer ikke mot å kritisere autoriteter når det er nødvendig.

Det er vanskelig å argumentere bibelsk mot maktkritikk, enten det er i kristenheten eller det offentlige liv. Tvert imot finnes det klare bibelske forbilder. Enten det er i profetenes refs av Israels ledere, døperen Johannes´ konfrontasjon med Kong Herodes eller Jesu oppgjør med israelsfolkets åndelige ledere. Her ligger et grunnleggende demokratisk ideal latent til stede: Den som er i maktposisjon må kontinuerlig stilles til ansvar, og det må alltid eksistere rom for maktkritikk.

Vi har også en helt annen styreform enn i bibelsk tid: Våre demokratier forutsetter debatt og kritikk. Presidenten kan ikke like enkelt tolkes som «keiseren» (Matt 22:21). I dag er kanskje keiseren like mye hver enkelt av oss, velgere og opinionsskapere, vi som er den del av den demokratiske samtalen. Dette skiftet i politisk konstitusjon kom etter at både Augustin og Luther utviklet sin ideer om kirkelig versus verdslig makt. Dette perspektivet synes å mangle helt i debatten.

Erfaringene fra 1930-tallets Tyskland viser viktigheten av grunnleggende maktkritikk: Mange kristne håpte at Hitler med sin vektlegging av tradisjonelle verdier kunne demme opp for en ateistisk og kommunistiske fare. At en politisk leder er et alternativ til noe vi ikke ønsker oss, burde ikke være god nok grunn til støtte. Uten sammenlikning med Hitler forøvrig, er det påfallende hvor mye en del konservative kristne er villig til å se bort fra når det gjelder Trump.

Det er lite som tyder på at Trump er verdikonservativ. Han har uttalt at han er helt tilfreds med samkjønnede ekteskap. Og han ble abortmotstander først da han planla sin presidentkampanje . Han er dyktig til å bruke kristne symboler og språk, men dette oppleves ofte som performativt, og dermed gjerne som et misbruk av kristen tro.

Trump er ikke redd for å snakke ned sine motstanderes kristne trospraksis og i stedet omtale seg selv som en bevisst kristen med et «flott forhold til Gud». Han har uttalt at Bibelen er hans favorittbok, og uten blygsel hevdet at ingen leser så mye i Bibelen som han. Men når han blir spurt om å gjengi et bibelvers som betyr noe for ham, vil han enten ikke svare fordi det er for personlig, eller han gjengir et «favorittvers» som ikke står i Bibelen.

Og når han skal dele en bibelsk tanke som har preget hans karakter og tenkning, nevner han «øye for øye» , altså gjengjeldelsestanken fra 2. Mosesbok 21 som Jesus tar oppgjør med i Matteus 5. Kirken han hevder å være en del av finner ham heller ikke i sitt medlemsregister.

Det mest alvorlige er kanskje at Trump handler på tvers av grunnleggende demokratiske spilleregler for å sikre egen makt. Det korrumperer det amerikanske samfunn og svekker rettsstaten. Han lyver så omfattende at løgn normaliseres, gjør forholdet til sannhet uklart, og skaper en uforutsigbar situasjon for en hel nasjon og verden for øvrig.

Men Trump blir likevel unnskyldt; vi skal respektere den Gud har innsatt. Jeg hørte aldri de samme kreftene si tilsvarende da Obama var president.

Det er grunn til uro når kristne ikke makter å skille mellom populisme og verdikonservativisme. Vår troverdighet som kristne i verden svekkes når vi godtar løgn, maktmisbruk, uetisk og trakasserende framferd, så lenge det kan tjene oss og noen av våre merkesaker.

Min uro er dypest sett at vi setter mer lit til politisk makt enn kraften i evangeliet. Jeg mener vi bør se til våre kristne søsken i Midtøsten: Som forfulgte minoriteter i århundrer har de lært å ikke søke maktposisjon i samfunnet. De ser at kristnes kall er å være lys og salt ved å gjøre det som er godt og rett mot sine medmennesker, og at kristne har en forsonende tjeneste i samfunnet ved å bygge bro mellom motsetninger.

Også vi i Norge lever i en etterkristen kultur. Vi trenger å snakke mye mer sammen om hvordan vi nå skal være en troverdig minoritet. En ukritisk import av NAR-teologiens politiske slagside er jeg redd kan ødelegge for den samtalen.

endre stene,donald trump,nar,den nyapostoliske reformasjon,karismatikk