Frafallets fedre

Det er utrolig hvor tidlig falsk lære trengte inn og påvirket kirkens lære. Noen av disse avsporingene er også vanlige i våre dager. Et eksempel er liberal og postmoderne teologi som ikke er bundet til Guds ord.

Som en historisk referanse til dem, er det naturlig å nevne Markion som levde så tidlig som årene 85-160. Han var en betydningsfull person i tidlig kristendom. Markion var overbevist om at Jesus hadde forkynt en annen gud enn Skaperen fra GT. Markions gud var utelukkende god og kjærlig, mens Skaperen var vond, og ikke til å stole på. Det som er blitt kalt «Markions kanon», er et utvalg av bibelske skrifter som passet inn i bibelsynet hans.

Alt som var knyttet til jødedommen ble tatt ut. Evangeliene var forfalskinger, med unnatak av Lukasevangeliet. Markion mente at Paulus brev var løsningen på krisen i kirken. Paulus hadde i Galaterbrevet tatt et kraftig oppgjør med «et annet evangelium», et evangelium som ville godta jødisk påvirkning.

Det er ikke vanskelig å se likheten i arbeidsmetoden til Markion, og slik det arbeides i liberal og postmoderne teologi. Det «klippes og limes» til de finner svaret de vil satse på eller har bestemt seg for. Jeg tror slik behandling av Bibelens tekster kan stilles under Paulus utsagn: «etter som det klør i øret på dem».

En annen avsporing i våre dager er å ta inn i læren impulser fra andre religioner og åndsretninger. Som en oldkirkelig referanse til disse er det naturlig å vise til hva som ble undervist i Alexandria i Egypt. Før Islams inntog var Alexandria et mektig sentrum for kristendommen. Av kjente personer derfra kan nevnes Arius, Clement av Alexandria og Origenes. De siste regnes som to av oldkirkens største teologer. I dette miljøet ble gresk filosofi benyttet i tolkningen av Bibelen. De aleksandrinske teologene lagde en tolkning som er en sammensmeltningav kristen tro og filosofen Platons tenkning.

Det samme prinsipp utøves for fullt i de økumeniske bestrebelsene i våre dager. Religionene tar farge av hverandre og nærmer seg hverandre. Om en kan bruke begrepet endetidstegn, mener jeg det kunne passe her. Ut fra Bibelens profetier vil denne prosessen kulminere med en diktator på toppen og en felles religion for alle jordbeboere, og denne prosessen trenger ikke ta lang tid.

Et kjennetegn for de to overnevnte grupperingene, er at de i sin natur eruniversalistiske, det vil si at de er åpne for fellesskap religionene seg imellom. Videre mener de at en på denne måten kan oppnå forsoning både menneskene imellom, og med det guddommelige.

En tredje gruppe i våre dager har sitt bakteppe fra tidlig kristen inderlighet og mystikk. Kristen mystikk er en tradisjon som søkte personlig og direkte opplevelse av Gud ved å få nærhet og enhet med Gud. Mystikken har lange tradisjoner, særlig innen gresk-ortodoks kristendom. Mange kristne følte behov for noe mer enn de ytre kjennetegnene som bekjennelser, dogmer og ritualer. De søkte å få erfare det overjordiske og mystiske i kristendommen.

For mange ble hovedsaken i troen det som ikke lar seg gripe eller studere det å få tilfredsstille sine religiøse lengsler. Motstykket til dette i våre dager, finner en i nåtidens lengsler etter å finne sjelens hvile. I Norge og andre land er retreat bevegelsen et svar på denne lengselen. I sunn retreat samles folk for å søke stillhet, bibellesning, bønn og ettertanke.

En betenkelig utvikling finner vi i mange menigheter hvor de søker det guddommelige via teknikker som kommer fra åndsretninger som ikke har Bibelen som grunnlag. En kan nevne meditasjon, mindfulness, reiki, og New Age. Det er ikke vanskelig å forstå at mange er på søken i en oppjaget tid, men er ikke en slik søken «å bringe fremmed ild på alteret»?

Personlig tror jeg at en ved å trekke inn fremmede åndsretninger, gjør en Den Hellige Ånd sorg. Er ikke Guds ord og fellesskapet i forsamlingene nok til å gi oss det vi trenger? Gir vi Guds ord stor plass i våre liv, vil vi finne den sanne hvile der, for den finnes bare der. «Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri».