Romerne 13

Guds rike kom inn i denne verden i en tjeners skikkelse, uten å ødelegge verden. Det var derfor viktig for Paulus å minne sine søsken om nødvendigheten av å underordne seg øvrigheten og forskjellige autoriteter.

Det er underlig hvordan det som foregår på den andre siden av havet opptar oss. Demonstreres det i USA, demonstreres det også i Norge. Og debatten om hvorvidt presidenten der borte er innsatt av Gud går like friskt i vårt eget land, - som om vi bodde et annet sted enn det vi faktisk gjør.

Dette skyldes nok framveksten av virtuell virkelighet. Men en diskusjon om kristnes forhold til verdslige myndigheter kan uansett være av det gode.

I den pågående debatten henvises det ofte til Guds handlinger i Den gamle pakt. Etter min mening bør man da være konsekvent og holde seg til denne pakten også når det gjelder frelse.

Men det gjør man ikke. Det gjorde heller ikke Luther, og stadig henvises det til hans toregiments-lære. Reformatoren hadde behov for støtte fra verdslige krefter og myndigheter.

Og for å ha teologisk ryggdekning for dette behovet utviklet han den særegne toregiments-læren. Begrepet «Guds rike» ble da begrenset til «bare» å dreie seg om den enkelte sjels frelse, og til individualetikk.

Når jeg her skriver «bare», så kan det sammenliknes med det å få barn. Hensikten med dette barnet er langt mer enn bare å bli født. Mister man syn for det bibelske budskapet om Guds rike som en altomfattende ny virkelighet der menigheten skulle vokse og framstå som ambassade for dette riket, mister man mye av hensikten med frelsen.

For eksempel blir den sosial-etikken Jesus introduserte fortrengt til fordel for verdslige vurderinger.

Det var dette som skjedde i og med toregiments-læren. Men la oss forsøke å se med friskt blikk på den teksten som Luther lente seg til, nemlig Paulus brev til romerne, - og da uten taktiske, politiske hensyn.

De første kristne visste hvem Jesus var, og hvem de selv var i Ham. Treller, fattige arbeidere og undertrykte kvinner kunne som Guds sønner og døtre i stolthet reise seg fra støvet, - og som martyrer i øvrighetens hånd synge lovsanger. Med denne nye friheten i Herren oppstod også faren for fullstendig å ignorere denne verdens ordninger og regler.

Men Guds rike kom inn i denne verden i en tjeners skikkelse, uten å ødelegge verden. Det var derfor viktig for Paulus å minne sine søsken om nødvendigheten av å underordne seg øvrigheten og forskjellige autoriteter. Likesom loven var villet av Gud, var også øvrigheten det. Loven og øvrigheten har fortsatt sin funksjon i en syndig, ufrelst verden.

Paulus skriver til menigheten i Rom at enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. Det finnes ingen myndighet som ikke er fra Gud, og de som er ved makten er innsatt av Gud… Det er ikke for ingenting den bærer sverd… Oppfyll deres forpliktelser mot alle…

De kristne jødene i Rom levde under Neros styre. De ble konfrontert med offisiell antisemittisme og voksende vilkårlighet fra styresmaktenes side. Øvrighetens sverd drepte både Paulus og mange av hans søsken i Herren. Her var ingen kristelige formålsparagrafer.

Historien skal lete lenge etter en større tyrann enn ham. Den umiddelbare og konkrete mening Pauli ord derfor fikk for de troende var utelukkelse av enhver tanke på revolusjon og oppsetsighet.

Det oppfordres med andre ord til en pasifistisk holdning overfor en tyrannisk øvrighet. Hvor merkelig er det ikke da å gjøre denne teksten til et klassisk bevis på kristnes rett til å drepe i krig?

Det er nok ikke tilfeldig at imperativet «enhver skal være lydig mot myndighetene han har over seg» ikke bokstavelig talt betyr lydighet. Det greske språk har gode ord for å beskrive lydighet i betydning av fullstendig å bøye sin vilje og sine handlinger etter en annens ønsker.

Det Paulus derimot vil fremheve, er underordning. Den kristne nekter å tilbe keiseren, men fremdeles tillater han keiseren å henrette ham. Han underordner seg samtidig som han ikke er lydig. Det er her tale om en revolusjonær underordning!

De kristne visste at Guds rike var kommet til dem, at deres liv hadde mening og verdi, at de var et hellig folk, en utvalgt slekt, et kongelig presteskap slik Peter beskriver dem i sitt første brev.

Derfor var de kristne som utlendinger og fremmede i Rom, en by som var for Babylon å regne. Men her var deres oppgave å forkynne Guds storverk. Liv og lære ville derimot ikke stemme overens dersom de måtte forsvare budskapet om Jesu frelse og oppstandelseskraft med menneskelige maktmidler.

Fordi de ønsket å få del i Jesu seier, ønsket de også å følge i Hans spor. For Herrens skyld skulle de underordne seg de som stod over en. Med andre ord en bevisst handling og ikke en sløv likegyldighet. Vi underordner oss øvrigheten fordi det var på denne måten Jesus åpenbarte og utførte Guds seier.

Dersom dagens kristne forlater Gudsrikets kraft og dets prinsipper, dersom man ikke forstår det enorme spenningsforholdet som de første troende opplevde i forhold til Verden - da vil romerbrevets lære om øvrigheten fort kunne få fatale konsekvenser.

Umiddelbart før og etter den teksten vi her sikter til, beskriver Paulus den etikk og oppgave som gjelder for Jesu legeme. Der oppfordres det til ikke lenger å la seg prege av den nåværende verden, men at man heller lar seg forvandle så man kan dømme hva som er Guds vilje: Det gode, det som er til hans behag, det fullkomne.

Man skulle velsigne dem som forfølger en, ikke gjengjelde ondt med ondt, for straffen hører Gud til. Man skal overvinne det onde med det gode.

Paulus skriver videre mot slutten av kapittel 13: Dere vet hvilken tid det nå er: Timen er kommet da dere må våkne opp av søvnen, for frelsen er oss nærmere nå enn da vi kom til tro. Natten er snart slutt, dagen er nær. La oss da legge av mørkets gjerninger og ta på oss lysets våpen.

La oss leve sømmelig som ved høylys dag. Selv om menigheten lever i en mørk verden, skal den altså leve i det Gudsrikes lys som har brutt inn. Paulus anbefaler derfor at vi kler oss i Herren Jesus Kristus. Dermed inntar vi også den samme funksjon overfor øvrigheten som Jesus hadde.

Loven og øvrigheten har den Gudgitte oppgave å holde liv i en fallen verden, - å hindre at den kollapser i totalt anarki. Men de makter ikke annet enn å gi kunstig åndedrett. Når Gud selv kommer, når Sannhetens Ånd kommer, må man selvsagt vike plassen i ydmykhet.

Det gjorde de ikke. For denne visdom har ingen av verdens herskere kjent til. Hadde de kjent den, ville de ikke ha korsfestet herlighetens herre (1.Kor.2v8). Ikke rart at Jesus kalte kong Herodes en rev!

Hva hadde han kalt Trump? Vi kan være glade for at Trump er mot abort og kritisk til homo-lobbyen. Men kvalifiserer dette ham til å være en Guds mann i kristen forstand? Har ikke alle store religioner samme holdning, - alle som ikke vil utslette seg selv?

Og, hva skal man mene om brudd på nedrustningsavtaler og eskalering av konflikter, for ikke å snakke om rovdyr-kapitalismen som ikke er annet enn praktisk anvendt Darwinisme? Og, hva er det egentlig man ønsker, - at «kristen» moral skal tvinges på alle mennesker?

Den genuint kristne etikken kan ikke løsrives fra begrepet «Guds rike». Jesu Bergpreken kan bare virkeliggjøres ved Den hellige ånds hjelp. Menigheten er et vitne om og formidler av dette riket. Jesu samfunns-legeme står som en konstant påminnelse om Gudsrikets endelige komme.

Dette vil medføre konflikt, for Verden har en helt annen agenda, og vi bør derfor holde den på ærbødig avstand. I Johannes Åpenbaring ser vi at Satan benytter seg av både loven og staten for å knuse de kristne og for å spotte Gud.

En ukjent forfatter skrev om de kristne av det andre århundret: «Hva sjelen er i legemet, er de kristne i Verden». På denne indirekte måten er man altså også politisk relevant.

Menigheten er det samfunn som ved sin blotte eksistens minner Verden om hva sant og sunt liv er, – om renhet, glede, frihet, nåde og rettferdig­het.

Menigheten er Verdens ­urokkelige standard, – dens samvittighet. Menigheten er det samfunn som gir mennesker i Verden en lengsel etter Gud, – som gir ­mennesker håp.

I lys av alt dette bør man lese Romerne 13.