NIDAROSDOMEN: I stedet for å r
...
NIDAROSDOMEN: I stedet for å rive Olavskulten ned i et sommerlig PR-stunt, vil jeg oppfordre til en dypere forståelse av dens røtter, skriver kronikkforfatteren. Foto: Gorm Kallestad, NTB scanpix
debatt
Stans rivingen av Olavskulten
Del
Dersom det er «minoritetssensitiv» man vil være, er nok rivingen av et kristent gudshus feil sted å begynne.

Teologen Gyrid Gunnes skriver igjen i Vårt Land om Olav den hellige (8. juli). Denne gang spør hun retorisk: Bør ikke vi, i lys av statuerivingene som nå finner sted verden over, også rive ned Nidarosdomen?

Gunnes ynder å provosere, og det er nesten litt betryggende at hun til slutt synes å svare «nei» til sitt eget spørsmål. At hun ikke er glad i Olavskulten, visste vi allerede. Men hennes perspektiver på Olav den hellige og dem som ærer ham, fortjener en kommentar.

Når Gunnes skriver at katedralen er «bygget til minne om Olav Haraldsson, en norrøn krigerkonge som døde på Stiklestad,» er slagsiden tydelig. Olav var bare en «norrøn krigerkonge» hvis dødsfall ble «mytologisert» og brukt for å styrke kirkens makt.

Gunnes foreslår en «minoritetssensitiv lesning» for å dekonstruere Olavsarven, inspirert av Black Lives Matter-bevegelsen: «Hva skjer hvis vi øver oss på å lese fortellingen fra ulike minoritetsposisjoner, ikke fra en majoritetsposisjon? Hva skjer da med Olavssagaen, hvis det lyttende jeg-et er norrøn-troende?»

Hvordan man skal lese fortellingen fra en norrøntroendes perspektiv, blir ikke klargjort av Gunnes. Det virker uansett svært vanskelig. For den hermeneutiske innfallsvinkelen som Gunnes foreslår, gir bare mening innenfor et smalt paradigme innenfor moderne akademia. 

Og en «norrøntroende» – om det hele tatt er et meningsfullt begrep – i førkristen norsk middelalder ville hatt en helt annen religionsoppfatning. Et middelaldermenneske ville ikke skjønt spørsmålet hun stiller.

Gunnes anlegger et minoritetsperspektiv, men på vegne av hvilken minoritet er det hun snakker? Hun innrømmer selv at hun representerer majoritetskirken i Norge, hvor hun er prest og teolog. Hun har fri tilgang i debattspaltene i landets største aviser, og er en mye omtalt debattant.

Jeg har på min side aldri hørt noen av hennes perspektiver på Nidarosdomen eller Olavsarven fra noen minoritetsperson i Norge, kristen eller ikke-kristen. I min egen katolske kontekst, som i overveiende grad består av innvandrere, er Olav den hellige høyt aktet.

Nidarosdomen, som ble bygget til ære for Kristus («Kristkirken»), har vært valfartssted siden Olav kyrres tid. Til denne kirken har et hav av mennesker fra alle verdens hjørner kommet som pilegrimer. Det gjør de til denne dag. 

For dem handler det slett ikke om å komme inn i en «fin» kirke, som Gunnes lett nedlatende skriver, men om å komme inn i Guds hus, et rom der mennesker har bedt, blitt helbredet og møtt Gud, på helgenkongens forbønn, gjennom snart et årtusen. 

Dersom det er «minoritetssensitiv» man vil være, er nok rivingen av et kristent gudshus feil sted å begynne.

Når hun til slutt foreslår å fjerne øksene i Den norske kirkes våpenskjold, er det også malplassert. Øksene symboliserer, som andre har påpekt, ikke Olavs seier over hedningene, men hans martyrdød: at han kjempet for kristendommen, og tapte. Et tap som ble til seier. Det er dette som er kjernen i Olavs Kristus-like død.

Å fremstille Olav som en krigerkonge og en representant for overmakten er derfor historisk misvisende. Olavskultens tekster, og enda mer sagaene, formidler et menneske som var på vei. Olav Haraldsson flyktet fra landet i 1028 og kom tilbake og led en fornedrende død på et lite sted nord i Trøndelag.

I Den katolske Kirke dyrkes Olav som helgen ikke fordi han var krigsherre, men på tross av det: Fordi han omvendte seg til den kristne tro og døde en kristen død. Han er forbilde og forbeder for de troende, med en særskilt omsorg for sine etterkommere i dette landet. Guds veier er uransakelige, og han valgte mennesket Olav Haraldsson til å bli en usannsynlig nasjonalhelgen, et virkningsfullt såkorn i Norges jord.

Dette er ikke Den norske kirkes utgangspunkt. Den avviser helgenkulten på teologisk grunnlag, selv om vi nå ser en større åpenhet blant noen lutheranere. Gunnes’ kronikk er hjelpsom i den grad den utfordrer majoritetskirken til å stille seg selv noen spørsmål i forkant av tusenårsjubileet for Stiklestad i 2030: 

Er Olav bare en tyrann som vi må rive ned? Hva betyr helgenkulten for kirken i dag? Hva er det kirken har å positivt bidra med i en etterkristen kultur, utover å rive ned – eller jatte med?

Og hva er egentlig en helgen? En helgen må være noe mer enn et politisk oppvakt menneske. 

De sosiale bevegelsene akkurat nå gir et inntrykk av at det ikke fantes ett eneste rettferdig menneske før MeToo og Black Lives Matter. Et samfunn der selv Churchill-statuer rives ned, lover dårlig for en stakkars middelalderhelgen.

Den nye moralismen i vårt samfunn identifiserer hvem vi er med hva vi gjør eller mener. Det mennesket som ikke er tilstrekkelig «woke» har ikke krav på respekt. Det mennesket skal knuses — statuene rives ned. Sier man noe i dette klimaet som bryter med god moral, blir man utstøtt og hetset. Det er et trekk også ved religiøse monokulturer. Men i motsetning til en kristen kultur, er det nå fint lite tilgivelse å få.

Tilgivelse og fiendekjærlighet er sentrale kristne dyder. De er sentrale i fortellingen om Olav den hellige. Olav gav ifølge Snorre penger for at det skulle sies sjelemesse for sine fiender før slaget. Gunnes formidler en kristendom som virker langt mindre tilgivende enn hans. 

Hun avviser godheten i Olav som en kirkelig konstruksjon. Kritikken av Olavskulten har alltid gått ut på at Olav Haraldsson aldri egentlig omvendte seg til kristendommen, men brukte den for sin egen vinning.

Et sant kristent perspektiv må være at alle mennesker, til alle tider, har et umistelig menneskeverd som går på tross av hva de mener og sier. En del av kirkens oppdrag må være å stå opp for mennesker som utstøtes og hetses – uansett hvor uhyrlig de selv har opptrådt i løpet av livet. Det er jeg rett og slett ikke sikker på om Gunnes, med sine mange rivningsprosjekter, er enig i.

Igjen: Spør en innvandret norsk katolikk fra Midtøsten (som jeg har gjort), og du vil få vite hvem Olav den hellige er: en inspirasjon for forfulgte og landsforviste over hele verden. 

Å få komme til et land hvor nettopp Olav den hellige er nasjonalhelgen, er noe stort for en syrisk kristen. Skal man forstå hvorfor Olavskulten ble så vidt utbredt, må man forstå også dette. Man må snakke med folk: snakke med høyst virkelige, ufullkomne mennesker, og spørre hva Olav betyr for dem.

Dyrkelsen av Olav Haraldsson, han som var vikingrøver, vendte om, ble drevet i eksil og drept, og mot alle mulige odds ble landets helgenkonge, vitner om en kristendomsforståelse som fremstår mye rausere enn Gunnes’ minoritetssensitive, hyperkritiske, «woke» lutherdom.

I stedet for å rive Olavskulten ned i et sommerlig PR-stunt, vil jeg oppfordre til en dypere forståelse av dens røtter. For Gunnes har rett i én ting: Bare med en adekvat forståelse av fortiden kan vi forstå oss selv i nåtiden, og sammen stake ut en felles fremtid. Med Olav den hellige ved vår side.

olavskulten,eirik steenhoff,gyrid gunnes,nidarosdomen,nidaros,olav den hellige,george floyd,rasisme