Kamp om Bibelen 2020

Noen roper vranglære over utgaven, mens de fleste som retter sin kritikk mot oversettelsen snakker om alt annet en selve oversettelsen. Jeg ønsker å oppklare noen av disse påstandene.

Mye kan sies om debatten omkring Bibelen 2020, men lite tyder på at vi som kristne har evnet å sette oss inn i selve oversettelsen. Det tar fokuset bort fra de mange viktige og interessante aspektene som det er viktig at vi sammen reflekterer over.

For en god debatt omkring oversettelsen forutsetter at den som deltar også har lest og satt seg inn i Bibelen 2020. Det er det opplagt få som har gjort.

Det danske Bibelselskab har gjort noe radikalt. De har valgt å opprette to ulike linjer i bibeloversettelsesarbeidet. Den ene danner det vi kaller autoriserte utgaver. Det er oversettelser som er mer enn bare tekstnære, men de vektlegger å oversette meningsinnholdet i Bibelen nærmest ord for ord.

Når oversettelsen er klar for lansering setter dronningen sitt segl på utgaven for å markere at den er autorisert av henne. Den nye linjen er den nydanske. Den setter nåtidens språk i sentrum, samtidig som den ønsker å dra leseren inn i de ulike bibelfortellingenes samtid.

Det er ingen lett oppgave. Og selv om jeg mener noen valg er unødvendige og også problematiske, så er det ingen tvil om at denne utgaven likevel lykkes langt på vei med begge deler gjennom store deler av denne utgaven. Så hvorfor får de da så mye kritikk?

Det er mange valg i oversettelsesarbeidet som bør problematiseres. En av dem er at en har byttet ut ordet «synd» med «lovbrudd». Likevel er det ordvalgene knyttet til «Israel» som har vært det sentrale i kritikken nasjonalt og internasjonalt.

Noen har beskyldt utgaven for å være uttrykk for antisemittisme og erstatningsteologi. Noen roper vranglære over utgaven, mens de fleste som retter sin kritikk mot oversettelsen snakker om alt annet en selve oversettelsen.

Jeg ønsker å oppklare noen av disse påstandene. Ønsket er ikke å ta standpunkt i en betent debatt, men derimot å oppklare noen aspekter ved selve oversettelsen og å oppklare noen påstander som i bestefall er misvisende.

Har Bibelen 2020 tatt helt bort ordet «Israel»?

Erik Selle presterer å påstå at «Det danske bibelselskapet har produsert en ny «bibel» hvor alle referanser til Israel er fjernet, uavhengig om begrepet referer til folket eller landet». Det gjør han før han kommer med en lang liste sitater, påstander og forklaringer som ikke har noe med Bibelen 2020 å gjøre.

For ordens skyld, Bibelen 2020 bruker ordene «Israel» og «Israelittene» over 2000 ganger i GT. I NT møter vi bare «Israel» én eller to ganger, selv om det står i grunnteksten rundt 60 ganger.

Nå er det riktig nok i all hovedsak byttet ut med ordene «jødene», «det jødiske folk», «guds utvalgte folk», osv. Det er 8 ganger hvor det utelates helt. Det klassiske eksempelet er Matteus 2,20 hvor «Israel-landet» er byttet til «hjem».

Meningen kommer likevel tydelig frem i de neste versene: «I Judæa var Herodes’ søn, Arkelaos, blevet konge efter sin far. Det hørte Josef, og han blev bange for at tage derhen. I en drøm fik han besked om at tage til Galilæa i stedet» (Matt 2:22, Bibelen 2020).

Poenget i denne sammenheng er at Selle bommer helt i sin kritikk. Det er bare en rekke løse påstander som tydelig demonstrerer at han ikke har satt seg inn i saken eller har lest Bibelen 2020. Det er rikelig med referanser til «Israel» i den nye oversettelsen, og ordet er bare endret eller utelatt ved noen få anledninger.

Er Bibelen 2020 et uttrykk for erstatningsteologi?

Erik Selle går langt i sin kritikk. Og selv om han opplagt ikke har noe kjennskap til selve oversettelsen, formidler han kritikk som er uttrykt mange andre steder. Det gjelder særlig påstanden om at Bibelen 2020 uttrykker en erstatningsteologi.

Erstatningsteologi er kort fortalt tanken om at kirken har overtatt jødenes særstilling som Guds folk. Det er en grov feiltolkning av Bibelen og Guds frelsesplan, og selv om den har hatt stor innflytelse opp igjennom kirkehistorien har den etterhvert blitt et skjellsord i kristne sammenhenger.

Det betyr ikke at det ikke finnes kristne som, bevisst eller ubevisst, har erstatningsteologiske synspunkt i dag. Det skal vi ta på alvor og tale imot.

Når Selle og andre kommer med slike påstander om en Bibelutgivelse, må vi ta det på alvor og se hvilke holdepunkt en har for en slik påstand. I kritikken mot Bibelen 2020 er det flere som lufter at en ved å endre «Israel» til «oss», i f.eks.

Salmenes bok, åpner opp for erstatningsteologiske tolkninger. Andre har også hevdet at «Israel» er blitt erstattet med «Kirken» i denne oversettelsen. Det sistnevnte er helt enkelt løgn, da «Israel» aldri er blitt endret til «Kirken» i Bibelen 2020.

En gjennomgang gjort av prest ved Den Danske Kirke i Jerusalem, David Serner, viser at det finnes fem steder i NT som kan tolkes som erstatningsteologi. At noen som ikke har tilgang til oversettelsen baserer sin vurdering av hele oversettelsen på disse få stedene er i beste fall uheldig. Forøvrig løfter Serner også frem at det noen av versene som kan tolkes erstatningsteologiske, også kan tolkes som anti-erstatningsteologiske.

Her tenker jeg det er verdt å nevne at vi kanskje bør ta en debatt omkring hvorvidt vi skal fortsette bruken av å dele opp Bibelen i en «ny» og «gammel» del. For det er det som danner inntrykk av at noe som var gjeldene er blitt erstattet av noe nytt. Og noen slike signaler kan en få i Bibelen 2020.

Det gjelder særlig i Hebreerbrevet 8 hvor Bibelen 2020 har lagt til overskriften «Ny og bedre aftale». Og selv om jeg opplever at teksten i sin helhet kanskje nyanserer den overskriften, kan den lett feiltolkes. Det er en feiltolkning som lett kan unngås og som jeg håper at en endrer ved neste opplag.

Det er ellers lite som peker mot at oversettelsen i sin helhet bærer preg av en erstatningsteologi.

Har Bibelselskabet skjulte intensjoner?

Intensjoner og hemmelighold er det spennende å spekulere i. Det har også preget debatten omkring denne oversettelsen. Samtlige debattinnlegg i Dagen synes å spekulere i skjulte intensjoner.

Erik Selle utpeker oversettelsen som en del av en politisk bevegelse som ønsker «delegitimere jødenes bibelske og historiske røtter i Det Hellige Land». Vebjørn Selbekk gjør noe av det samme når han skriver «Det Bibelselskabet i virkeligheten gjør er å la bibelspråket bli en ny slagmark i Israel-Palestina-konflikten».

Petter Olsen peker godt på hvordan det motsatte er faktum, og at en ved å bruke «det jødiske folk» og «Judea», nettopp styrker relasjonen mellom landområdet og det jødiske folk. Men også han synes å implisitt spekulere i intensjonene til Bibelselskabet.

Også Ole Christian Kvarme og Karl William Weyde virker å være usikker på hvorvidt det ikke ligger noen skjulte intensjoner bak. «Vi vil gjerne tro generalsekretæren når hun sier at det ikke ligger noen politisk agenda bak endringene i gjengivelsen av navnet Israel».

Det synes jeg er en irrelevant betraktning. For selv om det skulle ligge politiske intensjoner, så er det ikke det som er problematisk. Det sentrale er om valgene i oversettelsesprosessen kan forsvares faglig, og hvilke konsekvenser de får. Da må en argumentere, ikke spekulere i intensjoner.

Bibelselskabet selv fremmer at deres valg «… ikke er et ideologisk valg, men derimod et kommunikativt valg: Meningen skal frem, teksten skal være umiddelbart forståelig også for den læser, der ikke har et indgående kendskab til bibel og kristendom. Og det er netop ham og hende, som Bibelen 2020 er oversat til».

Hvorvidt de får det til, og hvorvidt deres valg kan forsvares, er derimot en diskusjon vi gjerne må ta. Men jakten etter skjulte intensjoner er intellektuell latskap. Det er en polemikk, ikke argumentasjon.

Hvordan skal vi samtale videre om Bibelen 2020?

Debatten som har oppstått etter utgivelsen 2020 har i stor grad vært preget av breie pensler og manglende kunnskap omkring selve oversettelsen. Det har også figurert feilsiteringer, slik Kvarme og Weyde gjør når de skriver at Nathanels bekjennelse i møte med Jesus er endret «... fra «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge» til at han er konge for alle folk».

Det er direkte feil, da Bibelen 2020 oversetter; «Rabbi, sagde Natanael. Du er Guds søn, hele folkets konge». Som enkelt tilfelle er det beklagelig, men det er overraskende hvor ofte en oppdager feilsiteringer og vers tatt ut av sin kontekst for å skape store poeng. Slik slurv minsker troverdigheten til kritikken. Det er synd, for kritikken kan være med å gjøre Bibelen 2020 enda bedre. Men da må den god og saklig.

Vi ser allerede at den saklige og konkrete kritikken som har blitt fremmet, har ført frem. Bibelselskabet har selv sagt at de, «På baggrund af debatten vil Bibelselskabet se på, om der er steder, hvor ordlyden skal være anderledes, som fx Matthæusevangeliet kapitel 2 vers 20-21».

Det er også flere steder i NT hvor en siterer GT, der Israel er blitt endret til f.eks. «jødene», hvor ordbruken er anakronistisk. Dette vil nok også gjennomgås før neste opplag. For det er nettopp dette som er utfordringen med denne utgivelsen.

Den gjør veldig mye bra, men den er ikke helt konsekvent i hvordan den forholder seg til sine kriterier for når den skal tolke «Israel» og ikke.

Den lar det stå langt på vei i GT, men velger altså å endre det nesten alltid i NT. Noen ganger velger den å ta ordet bort, og selv om det er sjeldent og konteksten gjør det klart at det er Israel en snakker om, så kan en undre seg over om det er nødvendig.

Det vi kanskje også kunne trengt å diskutere og gjerne forske mer på, er selve premisset for denne utgaven. Premisset er nemlig at vår samtids sekulære ungdom vil umiddelbart assosiere ordet «Israel» med dagen nasjonalstat.

Det fører til at de enten mister interessen for Bibelen som bok, eller at de aldri får takk i Bibelens samtid og det meningsinnholdet som ligger i begrepet «Israel» i de ulike kontekstene det figurerer i.

Det er et premiss en kan diskutere, og selv om jeg tror det ligger noe i det, så anser jeg det som en antakelse da det ikke er referert til noen studie som støtter denne antagelsen.

Videre bør en også spørre seg om det å endre begrepet er den beste løsningen på det problemet som er nevnt ovenfor, og veie det opp mot andre problemer og utfordringer som oppstår ved et slikt valg.

Jeg tror dette er en sak vi trenger å sette oss inn i, og samtale mer om. Men la oss gjøre det på en saklig og god måte.

La oss legge støvlene på hylla i jakten på skjulte intensjoner, og la oss heller diskutere konsekvensene av valgene som oversetterne har gjort og premissene de legger ned.

Det kan være nyttig for Bibelselskabet, kristne og dem som ikke kjenner så godt til de mange historiene i Bibelen.

Kronikken ble først publisert på nettsiden kristoffereknes.com.