GRENSE: Jeg tror regnbuen fort
...
GRENSE: Jeg tror regnbuen forteller oss at selv om det skjer naturkatastrofer, så har Gud satt en grense også for dette, skriver kronikkforfatteren. Bildet er av Reine i Lofoten. Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
debatt
Regnbuen og klimaet
Del
Er du klar over at hva du tror om regnbuen kan være avgjørende for ditt syn på klimaspørsmålet?

Klimaspørsmålet kan formuleres på mange måter, her er et forsøk på å bryte det opp i fire delspørsmål:

1. Kan klimaet forandre seg?

2. Kan endring i atmosfærens sammensetning føre til endret klima?

3. Kan menneskeskapte gassutslipp endre atmosfærens sammensetning tilstrekkelig til at klimaet endrer seg?

4. Er klimaet et så ustabilt system at relativt små endringer kan forstyrre en hårfin balanse og føre til dramatiske og farlige klimaendringer på sikt?

Selv har jeg ikke så store problemer med å svare ja på de første tre punktene, men uten at også det fjerde punktet stemmer, blir hele klimaspørsmålet redusert til en bagatell. Så for meg har det vært viktig å finne ut hvorfor «hele verden» er så sikre på at klimaet er et svært ustabilt system?

Den egentlige grunnen til dette ligger i et forklaringsproblem. På 1800-tallet skjedde et paradigmeskifte innen naturhistorien. Det som før hadde blitt forklart med skapelse, katastrofer og dramatiske hendelser, skulle nå forklares med gradvise, kontinuerlige prosesser.

Dette gjaldt både biologi, geologi og astronomi. Også klimaendringer, som istider, måtte forklares på denne måten. Den serbiske ingeniøren og geofysikeren Milutin Milankovitch utarbeidet i 1920-årene en teori om hvordan gradvise forandringer av jordens plassering og orientering i forhold til solen, medførte gradvise forandringer i innkommende solenergi.

Ved å finne formler som de observerte endringene passet inn i, postulerte han historiske varmesykluser av forskjellig lengde, eksempelvis en på 41.000 år, en annen på 100.000 år.

Siden har andre forskere hevdet å finne igjen de samme syklusene som spor i bergartsprøver og iskjerneprøver, det vil si at de har funnet tegn på at istider opp gjennom naturhistorien har inntruffet samtidig med at solstrålingen i følge Milankovitch har vært på det svakeste.

Forklaringsproblemet ligger i at energivariasjonen som Milankovich regnet ut, er svært liten og utilstrekkelig til å skulle forklare enorme klimaforandringer som vekslingen mellom istider og varmeperioder.

Forklaringsproblemet har blitt løst ved å anta at det globale klimaet er et svært ustabilt system, der små forandringer kan sette i gang dramatiske kjedereaksjoner. Hvis man tror på dette, er det derfor grunn til å være svært forsiktig med klimaet, så man ikke velter den første dominobrikken!

Men finnes det noen grunn til å ikke tro på det? Og bør man ikke uansett være føre var , bare i tilfelle? Det må hver enkelt avgjøre, men det er alltid en fordel å se spørsmålet fra mer enn en side før man bestemmer seg. Det er her regnbuen kommer inn i bildet.

Regnbuen er tegnet på Guds pakt med Noa. Etter flommen som utslettet alt liv på landjorden utenom arken, skulle det ikke komme noen ny flom av dette slaget. Gud har satt en grense for havet (Salme 104:9).

Klimaet er en del av skaperverket, og mennesket er en del av skaperverket. Klimaet er ikke et resultat av tilfeldigheter som begynte med et stort smell. Klimaet er designet av Gud, men har gjennomgått minst to dramatiske forandringer siden skapelsen.

For det første fikk syndefallet konsekvenser for hele skaperverket (1Mos 3, Rom 8), for det andre fikk vannflommen (1Mos 7-9) også det. At klimaet noen ganger kan oppleves lite gunstig i dag, er derfor ikke noe argument mot at Gud har designet det.

Jeg tror regnbuen forteller oss at selv om det skjer naturkatastrofer, så har Gud satt en grense også for dette. Det er ikke slik at hva som helst kan skje om vi kjører litt for mye dieselbil.

Mennesket er ikke et mutert skadedyr på jorden, men skapt i Guds bilde til å oppholde seg på den. Det er ikke urimelig å anta at Gud designet klimaet såpass robust at det kan tåle noen menneskelige oppfinnelser og påfunn.

Tanken om det motsatte, at klimaet er grenseløst ustabilt, henger uløselig sammen med manglende tro på Bibelen. Paradigmeskiftet i naturhistorien på 1800-tallet innebar at Bibelens 11 første kapitler ble avvist som mytiske.

Det hadde aldri vært noen global oversvømmelse (og med det forsvant den gode forklaringen på istiden som en ettervirkning av vannflommen). Selv om mange kristne er enige i paradigmeskiftet, er det vanskelig å komme unna at både Jesus og apostlene omtaler detaljer fra Bibelens 11 første kapitler som virkelige historiske hendelser.

Disse hendelsene nevnes ikke som uvesentlige detaljer (finnes slikt i Bibelen?), men som selve fundamentet evangeliet er basert på (...Adams fall..., ...Abels blod..., ...slik det var i Noas dager...).

Mange kristne ønsker å tro og mene det samme som Jesus trodde og mente da han gikk på jorden. Det er hva disipler gjør. Dette innebærer å tro på en global oversvømmelse. Hvis den ikke skulle være global er fortellingen i Bibelen:

1) Naturstridig med vann over fjelltoppene i et lokalt område, 2) ulogisk, hvorfor skulle fuglene være med i arken hvis de kunne fly til nabolandet? 3) meningsløs i forhold til regnbuen som symbol, fordi det har vært mange lokale oversvømmelser siden dette.

Hvis flertallet av geologer siden 1800-tallet har tatt feil om naturhistorien, og det faktisk har vært en global oversvømmelse, er det mye som blir annerledes. Det er andre geologer som har gjort rede for hvilke virkninger en slik hendelse ville hatt på naturen, og virkningene ville ha vært enorme.

Vi snakker om helt andre forklaringer på både platedrift og kilometertykke sedimentære bergarter, for å nevne noe. I så fall er bergartsanalysene og iskjerneanalysene som viser temperatursamsvar med Milankovitch-syklusene helt uten verdi. De er fullstendig feiltolket, og gir ikke grunnlag for å mene noe om klimaendringer.

Mange kristne som forsøker å være bibeltro, meg selv inkludert, vil gjerne være med på å rense havet for plast, hindre forurensning og unngå forsøpling. De vil også se nødvendigheten av flomsikring og rassikring i en fallen verden.

De vil derimot ikke se noen større grunn til å frykte at det globale klimaet går helt av hengslene. De vil se på regnbuen og huske Guds pakt med Noa. Aller minst vil de tenke at klimaet er et fullstendig upålitelig, vilkårlig og ustabilt system der hva som helst kan skje ved den minste uforsiktighet.

Jorden er skapt til å være vårt hjem. En god far plasserer ikke barna i et hus som kan rase sammen når som helst. Det siste perspektivet burde alle kristne dele, helt uavhengig av hva man tror om naturhistorien og en global oversvømmelse.

Samtidig har vi Bibelens beskrivelser om de siste tider, som mer enn antyder naturkatastrofer som er større enn hva vi opplever nå om dagen. Så heller ikke «klimakatastrofer» kan utelukkes.

Ikke engang menneskeskapte klimakatastrofer kan utelukkes, men det menneskelige bidraget er da synd, vantro og opprør mot Gud. Endetidens domshandlinger skyldes ikke uforsiktig omgang med CO2 og fossile brennstoff, og de troendes oppdrag er ikke å hindre dommen.

Så hvorfor mener mange at kampen mot menneskeskapte klimaendringer er så viktig for kirken? Kristne som tror på Bibelen gjør det de er kalt til. De fullfører misjonsbefalingen og venter på Frelseren. De prøver ikke å frelse seg selv, som om Gud ikke fantes.

For noen er regnbuen et symbol på stolthet og opprør som de vifter med i protest mot Guds skaperorden. Men for kristne som tror på Bibelen er regnbuen et tegn på at Gud fortsatt har kontroll. Han tillater ikke at hva som helst skjer. Det gjelder både klimaet og alt annet.

helge nysæter,debatt,meninger,klima,miljø,klimaendringer,klimakrise