En ny skamplett på norgeskartet

Den skammelige jakten vi i dag driver med å «søke opp» – for deretter å «kvitte oss med» – mennesker med Downs (og andre «utviklingsavvik»), er et nytt tilskudd på en allerede ikke pen liste.

Norge har ingen stolt historie overfor mange av minoritetsgruppene her i landet. Den massive bortsorteringen av mennesker med Downs Syndrom vi ser i dag er en ny skamplett på dette «norgeskartet».

Jødeparagrafen, steriliseringslover, fornorskningspolitikken overfor samene, løsgjengerloven; eksemplene er flere på lite stolte øyeblikk i norgeshistorien. Gjennom den dypt diskriminerende praksisen paragraf 2c i abortloven har medført – og det nylig vedtatte tilbudet om fosterdiagnostikk for alle – har vi også definert mennesker med et kromosom for mye som «uønsket fra riket».

Mennesker med Downs måtte kjempe en lang og hard kamp for å få samfunnets anerkjennelse og aksept. Lenge var de definert som «aandssvake» og var et tema for eugenikken (læren om «forbedring av arvemateriale») og steriliseringslover.

Gjennom innføringen av steriliseringsloven i 1934 (som varte helt fram til 1977) åpnet man opp for tvangssterilisering, blant annet av psykisk utviklingshemmede. Dette fordi man ønsket «en øket kontroll av mindreverdige individers forplanting av slekten».

De ble plassert i institusjoner og ekskludert fra utdanning, arbeid og samfunnsdeltakelse. Steriliseringsloven ble avskaffet i 1977, men i 1978 beskrev en stortingsmelding selektive aborter av fostre med Downs Syndrom som et «forebyggende tiltak».

I dag har livsbetingelsene for mennesker med Downs blitt dramatisk forbedret. Gjennomsnittsalderen er nesten blitt fordoblet siden starten av 1980-tallet, fra 35–60 år. Nesten alle tar grunnskole og videregående utdanning.

De vil kunne leve gode selvstendige liv, med et rikt sosialt liv og et meningsfylt arbeid (om de får muligheten). Vi finner dem som diktere, foredragsholdere, samfunnsdebattanter, skuespillere med mer. Det er ikke uten grunn at det er blitt kalt «mulighetenes syndrom».

Da fremstår det som et paradoks at stadig flere av disse menneskene nektes livet, og det gir det motsatte signalet av anerkjennelse, respekt og likeverd. Gjennom paragraf 2c i abortloven – som åpner opp for senabort basert på en egenskap ved fosteret – har cirka 90 prosent av dem blitt abortert bort når de blir oppdaget.

Ved innføringen av tidlig ultralyd for alle og en blodprøve hvor man blant annet kan oppdage «kromosomfeil», er det all mulig grunn til å tro at de vil bli ekskludert fra samfunnet i et ennå større omfang.

På Island blir nær 100 prosent abortert bort etter at disse ordningene er blitt innført, og i Danmark har tallet vært oppe i 98 prosent. I dokumentaren «Død over Downs» hevdes det at det siste barnet med Downs vil kunne bli født innen 2030 om utviklingen fortsetter.

Jus og praksis former også innbyggernes «moralske kompass», slik vi har sett i vårt naboland Danmark. Her svarte flertallet i en undersøkelse utført av Danmarks Radio i 2015 at det var «positivt at det ble født markant færre barn med Downs Syndrom».

Fagpersoner og leger har i stor grad hilst nedgangen velkommen, og det er blitt foretatt beregninger av «samfunnsmessige besparelser» ved å få ned antallet av denne gruppen. Foreldre har saksøkt staten fordi de fikk et barn med Downs.

Foreldre som – «mot bedre vitende» – har valgt å bære fram et slikt barn, har fått høre hvor egoistiske de er som «belaster velferdssamfunnet med disse menneskene».

Svært få med Downs Syndrom vil være enig i at de lever liv som ikke er verdt å leve, og undersøkelser utført blant deres «nærmeste» har også vist forbløffende resultater (se menneskeverd.no: «Mennesker med Downs Syndrom er langt mer fornøyde enn oss»).

Som det er påpekt av flere ligger det i det nå nylig innførte tilbudet om fosterdiagnostikk for alle sin natur at man tar abort ved avvik. Det har også all erfaring fra utlandet vist.

«Som far til en datter med Downs ser jeg hvilke enorme gleder det gir meg, familien og de rundt oss, men også de praktiske utfordringene», uttalte Aleksander Helmersberg til Dagen 06.10.2016.

«Det er grusomt å forholde seg til at det i ytterste konsekvens ikke skal fødes flere som vår Milla.» Hadde de derimot visst at de ventet et barn med Downs hadde de trolig tatt abort, på grunn av manglende kunnskap, kunne han videre fortelle.

«Forakten for annerledeshet» har alltid vært til stede blant oss.

Den skammelige jakten vi i dag driver med å «søke opp» – for deretter å «kvitte oss med» – mennesker med Downs (og andre «utviklingsavvik»), er et nytt tilskudd på en allerede ikke pen liste. Vi har tidligere prøvd å fjerne grupper som jøder, sigøynere, tatere og samer fra «norgeskartet».

Vi er godt i gang med å gjøre akkurat det samme overfor disse flotte menneskene med et kromosom mer enn oss andre!

«Det var den beste av alle tider, men også den verste, det var visdommens tidsalder, men også dårskapens» (Charles Dickens).