CHURCHILL: En beskyttende boks
...
CHURCHILL: En beskyttende boks er bygget rundt en statue i London av tidligere statsminister Winston Churchill. Statuen ble tagget med ordet «rasist» og forsøkt revet ned i juni.
 Foto: Matt Dunham, AP Photo / NTB scanpix
debatt
Billedstorm i nytiden
Del
Rasediskriminering er i strid med skapelseslæren.

Fellesskapet med Kristus i brødet forener alle som tror i ett mystisk legeme. Ut fra disse forutsetninger prøver kristne å bekjempe rasediskriminering som finner sted både i kirken og utenfor i verden omkring oss. Her står kristne sammen med andre «av god vilje».

Statuer skal rives eller skjendes, minnesmerker fjernes, gate- og veinavn skiftes ut med nye, slike som holder de rette etiske mål.

Den kraftfulle Black Lives Matter-bevegelsen (BLM-bevegelsen), som fra USA har bredt seg i den vestlige verden, har introdusert det som har vært kalt billedstorm eller ikonoklasme.

Det kan oppleves som nytt og truende. Men dette er velkjent fenomen fra europeisk kulturhistorie – helt fra antikken og inn i nytiden. Europa gjennomlevde dramatiske endringer under reformasjonstiden på 1500-tallet og ved den store, franske revolusjon fra slutten av 1700-tallet. Det skjedde ikke uten billedstrid.

Ikonoklasmen har gjennom tidene fått forskjellige uttrykk. I antikken var problemet hvordan man i kirken skulle forholde seg til bilder av Kristus, jomfru Maria og andre helgener. Kunne man tilbe dem, vise dem ære?

Noen vil ha dem vekk. Bildene åpnet for avgudsdyrkelse, mente de. Kirken fant en løsning. Bildene ble beholdt og gitt en teologisk begrunnet betydning for den kristne fromhet.

Reformasjonen var negativ til bilder og statuer i kirkene. Bildene representerte katolisismen og måtte fratas sin gamle betydning. Der reformasjonen ble innført, måtte kirkene renses.

Billedstridene har stadig hatt en politisk dimensjon. Under den store, franske revolusjon blir billedstorm et middel i den politiske kampen. På 1700-tallet hadde radikale opplysningsmenn som Voltaire begynt en intens kamp mot den jødisk-kristne tradisjon og Den katolske kirken.

Messen og helgenbildene var særlig avskyelige. De fremmet overtro og understøttet på sin måte et undertrykkende regime. Slikt måtte knuses. Ved revolusjonen ble dette programmet satt ut i livet.

Overlevert katolsk-kristen kult og tradisjon måtte bort sammen med minner om det gamle enevoldsregime. I stedet kom spektakulære kultiske arrangementer av revolusjonens martyrer, fornuften og det høyeste vesen.

I 1792 ble det gjennomført billedstorm dels ved kaotiske aksjoner fra folk flest, dels i veloverveide og organiserte former. Statuer av konger og flere kirker ble ødelagt. Minnesmerker over fortidens «despoter» måtte bort.

Det skjedde etter «nasjonens ønske», ble det sagt. De verste uttrykk for revolusjonær vandalisme var skjendingen og exhumeringen av kongegravene i katedralen i Saint-Denise og ødeleggelsen av kongestatuene på Nortre-Dames fasade i sentrum av Paris.

Man gikk grundig til verks. Rester måtte tas hånd om og fjernes for å unngå utbredelse av overtro. De ble til sist brukt til en offentlig latrine. Ikonoklasmen hadde sin «ekskrementelle» side.

Bilder minner om det fortidige. Kristen kultur er også en minnekultur. De radikale krefter innen den franske revolusjon, kalt jakobinerne, fikk gjennomført navneendringer slik at minner om kristen kulturtradisjon ble tatt bort («damnatio memoriae»).

Steder som hadde navn etter helgener, fikk nye navn, gjerne hentet fra antikken. Gatenavn som kunne minne om klostre eller kultsteder, ble skiftet ut. Det gjaldt også navn på sykehus og hospitaler.

Når man fjernet minner om det kristne, var det ideologisk begrunnet ut fra den radikale opplysningens historiesyn: Med revolusjonen begynte en ny tidsalder for menneskeheten. Minnene fra den gamle måtte vekk.

Antikverte tradisjoner hindret gjennomslaget for det nye. Den nye tid ble markert ved en ny kalender. Frankrike forlot den gregorianske og innførte en revolusjonær. År 1 i den nye kalenderen startet 22.9.1792, da republikken ble innført i Frankrike.

Kristi fødsel var ikke vendepunktet i menneskehetens historie, men gjennombruddet for opplysning, frihet og likhet på 1700-tallet. I den nye kalender besto måneden av 30 dager, inndelt i 3 dekader. Hver tiende dag var hviledag.

Månedene fikk navn i samsvar med naturens gang eller arbeidsrytmen i landbruket. Revolusjonen førte også til massakrer av prester og deportasjon av andre som var lojale mot Den katolske kirke.

Republikken etablerte en sin egen kirke med en statslojal geistlighet. Revolusjonen ble sikret og fremmet ved bruk av giljotinen. Rettsstaten ble politisert. Kong Ludvig XVI fikk sin dødsdom fra nasjonalforsamlingen og ikke fra noen domstol.

Ideer og praksis fra den store, franske revolusjon har preget senere stats- og samfunnsutvikling ikke minst i det liberale sekulariserte demokrati.

Den brede bevegelsen mot rasisme, som vi opplever i dag, har reist ikonoklastiske krav og fjernet statuer og minnesmerker over mennesker som sto for eller praktiserte rasediskriminering. Slike fortidsminner må vekk.

Det er nåtiden og fremtiden som gjelder. Et slags historisk nullpunkt er nå inntrådt, en ny begynnelse er i gang. Om man forskrekkes over dagens billedstorm, bør man være klar over at det liberale demokratiet har også jakobinske røtter.

Den antirasistiske bevegelsen er bred og samler folk med ulik ideologisk bakgrunn. Men kjernen og dens drivende kraft er BLM. Dens ideologi omfatter også radikalt oppbrudd fra kristen etikk på kjønnslivets og familielivets område:

«We disrupt the Western-prescribed nuclear family structure requirement by supporting each other as extended families and ‹villages› that collectively care for one another, especially our children (…). We foster a queer affirming network. When we gather, we do so with the intention of freeing ourselves from the tight grip of heteronormative thinking, or rather, the belief that all in the world are heterosexual (unless s/he or they disclose otherwise)»

På dette punkt skiller ikke BLM seg fra den store revolusjonen, som i sin tid «demokratiserte» promiskuiteten. Pornografi var et egnet middel i kampen mot den tradisjonelle, kristne seksualmoral. Frihet likhet og brorskap kunne realiseres ved fri sex, incest og homoseksualitet.

Rasediskriminering er i strid med skapelseslæren. Ut fra den har vi alle fått menneskelighet av Gud og har samme relasjon til ham Rasediskriminering er uforenlig med evangeliet om frelsen, som Gud vil at alle skal få del i, og som gir alle troende samme barnerett hos Gud. Rasediskriminering er også i konflikt med dåpens sakrament.

De døpte har fått del i den samme Ånd og gjenfødelse til nytt liv. Sist, men ikke minst opphever Kirkens nattverd det som skiller ved ulik hudfarge og etnisk bakgrunn. Messens offer gjelder alle. Fellesskapet med Kristus i brødet forener alle som tror i ett mystisk legeme.

Ut fra disse forutsetninger prøver kristne å bekjempe rasediskriminering som finner sted både i kirken og utenfor i verden omkring oss. Her står kristne sammen med andre «av god vilje».

I vårt liberale og sekulariserte demokrati blir kamp mot rasediskriminering også ført ut fra andre premisser enn de kristne. Det liberale demokratiet har som mål å fremme idealet om likhet, ikke minst lik rett til frihet.

Det gjør kamp mot ulike former for diskriminering nødvendig, altså slett ikke bare rasediskriminering. Et stykke på vei kan kristne og liberalister stå sammen om dette.

Men veiene vil også måtte skilles. Ubegrenset frihet for den voksne, til å få et ufødt liv fjernet under svangerskapets begynnelse må den kristne vurdere som et alvorlig brudd på likeverdsprinsippet, det vil si et voldsomt uttrykk for diskriminering.

Her er ikke konsekvensene sosiale eller økonomiske, men tap av selve livet. Når en slik diskriminering blir legal innen det liberale demokrati, skyldes det at Kirkens normer for menneskelivet blir ansett som antikverte, undertrykkende og livsødeleggende. Hvilke normer vil man så erstatte dem med?

Sekularismen lanserer ikke et nytt normsett, men bare én norm: Mennesket er målestokk for alle ting. I dette ligger en relativisme som til sist gir den som har makt, eneretten til å bestemme den etiske målestokk som skal benyttes både av staten og i samfunnet.

Her kan det være på sin plass å minne om at den store, franske revolusjon avsluttet seg selv ved å åpne for Napoleon Bonapartes diktatur. Han var en av revolusjonens egne generaler.

Sitt ry og sin posisjon hadde han skaffet seg blant annet ved å bruke kanoner mot sivile demonstranter.

bernt oftestad,menighetsfakultetet,black lives matter,rasisme,debatt,bernt torvild oftestad,bernt t. oftestad