FN og flyktningspørsmålet

Flyktningspørsmålet er ikke bare nok et spørsmål i konflikten; det er antakelig selve problemet som fortjener å være i front og sentrum.

Dette blir slått fast i en undersøkelse som forfatterne av boka «Krigen for å vente tilbake» har gjort. UNRWA, FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten, er en del av problemet.

Hundretusenvis av jødiske flyktninger som ble tvunget ut av arabiske land, ble raskt absorbert av Israel. Sytti år senere er de palestinske flyktningene fremdeles tvungne inn i spillet om den jødiske staten. Før en eneste palestiner hadde flyktet, hersket det en oppfatning i den arabiske verden om at jødisk selvstendighet var en forbrytelse mot rettferdigheten.

FN som hadde skapt problemet ved opprettelsen av Israel, var pliktig til å løse flyktningproblemet, var arabernes svar. Den arabiske politikken skulle tjene det større formål om å skade og svekke Israel mest mulig. Israel skulle oppløses. Den egyptiske utenriksministeren mente at flyktningene skulle vende tilbake som herrer i eget land, og ikke som slaver.

Folke Bernadotte, ble utnevnt til FNs megler i den arabisk-israelske konflikten. USA og Storbritannia prøvde å opprettholde hegemoni i Midtøsten for å forhindre sovjetisk innblanding og garantere at oljen skulle strømme fritt. De måtte verne om sitt gode forhold til araberne. Jødenes rett til uavhengighet, var for han ikke et særlig viktig hensyn. Hans standpunkt var på linje med Vestens. Bernadotte satte et godkjenningsstempel på arabernes ambisjon om å utslette staten Israel. I møte med den arabiske motstanden, var hans foreslåtte løsning i praksis å reversere delingsplanen og ødelegge Israels ferske uavhengighet.

Mot slutten av 1949 konkluderte Washington og London med at tiden var inne for å utforske andre mulige løsninger på flyktningspørsmålet. Det ville være økonomisk lettere å rehabilitere de palestinske flyktningene i rommelige arabiske land med kulturelt like befolkninger. Begge makter bestemte seg for å frigjøre flyktningproblemet fra spørsmålet om arabisk-israelske fredssamtaler. Truman-administrasjonen ville prøve en lignende politikk som Marshall-planen i Europa.

Våren 1949 sluttet Washington å legge press på Israel for at de skulle ta imot et stort antall flyktninger. Israel hadde på denne tiden nok med å ta imot jøder fra Europa og den arabiske verden. Det amerikanske utenriksdepartementet utarbeidet en omfattende plan som inkluderte rehabilitering og gjenbosetting i arabiske land som den eneste muligheten. «Omsorg for flyktninger og anstrengelser for å gi dem arbeid der de kan forsørge seg selv, har vært og fortsetter å være vårt eneste mål», erklærte FNs generalsekretær Lie om de palestinske flyktningene.

UNRWA hadde store planer, men ingen av disse store planene ble realisert. Planene gikk tregt på grunn av dårlig samarbeid fra araberne. Mange land motarbeidet bevisst løysinger. Boliger som skulle erstatte telt, ble ødelagt.

Å ikke anerkjenne staten Israel gikk før humanitære hensyn og at integrering ville være en langsom avvikling av Palestina-problemet. Amerikanerne ønsket å avvikle UNRWA, men ville ikke ta kostnaden i forhold til den arabiske verden. Et årlig bidrag til UNRWA var prisen Washington gikk med på å betale for et fungerende forhold til den arabiske verden. Vesten kjøpte ro, araberne ville forlenge konflikten med Israel, og flyktningene ville ha en garanti for at de til slutt fikk vende tilbake.

Til denne dag har ingen klart å avvikle UNRWA som er som en stein i skoen som de verken kunne bli vant til eller bli kvitt.