Frykten for regnbue-inkvisisjonen

Arranger gjerne parader, men forsøk ikke å fremstå som noe annet enn det paraden representerer: en usympatisk politisk bevegelse som er intolerant for alle andre som ikke deler den ideologiske overbevisningen om hva kjønn, seksualitet, samliv og barns behov er.

Arrangørene av Pride i nord har skrevet et svar til mitt leserinnlegg: Min første og siste parade.

Her nevner de ikke den intolerante aktivismen som ligger bak regnbuebevegelsen. Jeg vil begynne med å takke Pride-arrangørene i nord for å dele det som åpenbart er kristne verdier som grunnlag for et sunt norsk tillitssamfunn med deres egne ord:

«Det vi (...) er enige om er at mennesker har en grunnleggende og ukrenkelig verdi og at den verdien ikke måles av hvem du er, kjønnet ditt, funksjonsnivået ditt, kroppen din, hvor du kommer fra, hvordan du ser ut, hva du tror på, hvilken samfunnsgruppe du tilhører, hvilket politisk syn du har eller hvem du forelsker deg i.»

Nettopp dette synet leder KrF an med i norsk politikk - KrF skal være et verdiskapende parti som bygger på kristne verdier slik de her er beskrevet av pride-arrangørene.

Begrunnelsen for å gå i pride og vifte med regnbueflagg formidles av arrangørene som det å feire felles aksepterte verdier og menneskerettighetene - og dersom det er tilfellet er det veldig bra og ikke minst kulturbærende.

Men hvis dette er tilfelle forventer jeg at man enkelt kan bytte ut regnbueflagget med det norske flagg nettopp fordi Norge er verdens beste land å leve i, uansett hvem du er, nettopp på grunn av vår kristne kulturarv, ikke på tross av.

I vårt Norske flagg finner vi symbolet på verdiene som feires, så kanskje ser vi arrangørene snart gå rundt med et bittelite kors tegnet på kinnet?

Dersom pride-arrangørene deler disse verdiene blir spørsmålet mitt hvorfor det som ligner en «regnbue-inkvisisjon» ledet an av aktivister og journalister, vil røyke ut de som ikke deler deres eget verdensbilde på en svært intolerant måte?

Det virker fundamentalistisk slik de vandrer i flokk på leting etter noen med «feile meninger» å ta, henge ut og portrettere.

Kommuner som ikke flagger med regnbuen mottar mengder sinte leserinnlegg fra hele landet, bedrifter som ikke har regnbuen i logoen risikerer å bli boikottet, og Facebook-brukere som ikke har regnbue i profilbildet risikerer å bli stemplet som intolerante.

Dersom det er slik pride-arrangørene påstår, så burde det være opp til kommunerepresentanter og bedrifter å selv velge om de vil flagge med regnbuen, uten konsekvenser.

Men når arrangørene så vakkert skriver «alle skal aksepteres uansett politisk syn eller samfunnsgruppe», så mener de tydeligvis så lenge alle mener det samme som dem selv.

Fordi mitt leserinnlegg har nådd mange, det er delt 8.000 ganger, har jeg fått store mengder av tilbakemeldingemeldinger. En melding fortalte om et kommunestyre som egentlig ikke ville flagge med regnbueflagget, men posisjonen turte ikke å stemme nei til forslaget.

I frykt for å bli hengt ut av regnbue-inkvisisjonen, ble opposisjonen spurt om de kunne kreve hemmelig avstemming, slik at alle de som ville stemme i mot ikke skulle havne i sosial gapestokk. Et demokrati som lar seg styre av frykt for regnbue-mobben er vel ikke en god grunn til å gå i paraden?

Frykt for å risikere å miste jobb og ønske om ikke å utsette seg selv og familien for sosial uthenging, er blitt en gjenganger som argument for i å ikke stå i mot regnbuepresset.

Media og journalisters bidrag øker kjønnsforvirringen og de har i tillegg en viktig rolle som aktør. Mediebildet med NRK i førersetet viste nylig en såkalt «bifil 10-åring» på Supernytt, etterfulgt av «homofile pingviner» som surrogatforeldre som ny-normal standard.

I Vi Menn (uke 21) kan vi lese om vinneren i EM i 1986 i kulestøt for kvinner «brukte så mye steroider at hun skiftet kjønn til mann», det kan virke som journalisten hadde sett NRK supernytt om at med en sprøyte enkelt kan barn skifte kjønn.

Men mennesker er ikke klovnefisk, vi kan ikke skifte kjønn. Vi er for alltid det vi er født, menn eller kvinner, fordi biologi er en realitet selv om noen skulle ønske det ikke var sånn.

Men regnbue-inkvisisjonen finner seg ikke i realiteten, fordi i følge deres overbevisning har alle rett til å definere sin egen identitet. I følge APs Anette Trettebergstuen er det visstnok vitenskapelig bevist mange kjønn å velge i mellom.

Det som følger med på trosretningen om egendefinert kjønn, er at alle andre må justere seg etter din individualitet, samt lovene og samfunnet forøvrig. Fra at menn skal bruke kvinnegarderober, delta i kvinneidrett og at barn skal steriliseres med irreversible pubertetsblokkere og farlig hormonbehandling.

Frykten for regnbue-inkvisisjonen har gjort at Helsedirektoratet godtar eksperimentell behandling på barn og ungdom, selv om vitenskapen ikke støtter behandlingen. Av frykt for sosial gapestokk og/eller ideologisk overbevisning, tilsidesettes etikk, pasientrettigheter og barns rett til vern.

Arranger gjerne parader, men forsøk ikke å fremstå som noe annet enn det paraden representerer: en usympatisk politisk bevegelse som er intolerant for alle andre som ikke deler den ideologiske overbevisningen om hva kjønn, seksualitet, samliv og barns behov er.

Jeg mener at alle mennesker er likeverdige, men alle ideer er derimot ikke like gode. Derfor går min kritikk til skeive teorier og organisasjonene som fronter dårlige ideer som går på bekostning av ytringsfrihet, åpne demokratiske prosesser og barns trygghet.

Hva har du selv latt være å mene noe om på grunn av sosial frykt og politisk korrekthet?