SENSASJON: Bare det at det skr
...
SENSASJON: Bare det at det skrives en kritisk granskende bok om feminismens innflytelse på det offentlige Sverige er i seg selv en aldri så liten sensasjon, skriver Olof Edsinger. Bildet viser Ivar Arpi, som er en av forfatterne. Foto: Wikimedia Commons
meninger
Etterlengtet bok med rystende budskap
Del
Bare det at det skrives en kritisk granskende bok om feminismens innflytelse på det offentlige Sverige er i seg selv en aldri så liten sensasjon. 

Ivar Arpis og Anna-Karin Wyndhamns bok Genusdoktrinen har i Sverige blitt møtt med stor interesse. Det første opplaget ble utsolgt i løpet av to uker, og et stort antall debatt-, kultur- og ledersider har siden blitt benyttet til å kommentere innholdet.

Allerede på forhånd var interessen betydelig, noe som blant annet viste seg gjennom den crowdfunding-kampanjen som Arpi satte i gang og som genererte 722.000 kroner til prosjektet.

Hva er det som gjør boken så spesiell? Ja, det er nok mange ting. At Ivar Arpi er en av Media-Sveriges viktigste influensere gjør naturligvis sitt – han har 97.000 følgere på Twitter.

Men bare det faktum at han skriver sammen med Anna-Karin Wyndhamn stikker seg ut, siden hun er mindre kjent, men desto mer inne i selve sakene. Hennes store bidrag er at hun selv har vært ansatt ved det nasjonale sekretariatet for genusforskning, og dermed har sett mye av det som boken beskriver fra innsiden.

Bare det at det skrives en kritisk granskende bok om feminismens innflytelse på det offentlige Sverige er i seg selv en aldri så liten sensasjon.

Det er ikke unikt – forfatterne nevner eksempelvis Susanna Popovas bok Elitfeministerna fra 2004.

Det som derimot er unikt, er at vi her har en bok som med et tvers gjennom sekulært utgangspunkt stiller spørsmål ved store deler av det tankegodset som blir forbundet med den tredje feminismebølgen, og som særlig går på dypet i den såkalte likestillingsintegrering som pågår på våre høgskoler og universitet.

Bokens grunnleggende teser blir presentert i baksideteksten: «En revolusjon sveiper gjennom våre universiteter. Den blir kalt likestillingsintegrering og blir benyttet som kamuflasje for en radikal og dyptgående prosess. Kvinner kvoteres inn, bak stengte dører. Forskere stilner i frykt for represalier.

Kunnskapen forvrenges når forskningsmidler har som vilkår at man legger til grunn et genusperspektiv – om det så er isbreer, mumitroll eller brohoder man forsker på. Det som nå skjer på universitetene påvirker snart hele samfunnet.»

Om man leser boken med et politisk perspektiv er det sannsynligvis disse områdene som fremstår som de viktigste.

«Regjeringen har i realiteten beordret en politisering av svenske universiteter», skriver forfatterne, samtidig som de konstaterer at «likestillingsintegrering» står for noe helt annet enn det allmenne man hadde forestilt seg.

Foruten et radikalt program for kvotering av kvinnelige universitetsansatte handler det nemlig om å implementere det synspunktet på kjønn som karakteriserer den tredje feminismebølgen: at alle forskjeller mellom kvinner og menn er konstruksjoner, og at likestilling kan defineres ut fra like utfall.

Et av bokens mest rystende avsnitt handler om likestillingsintegreringen på Chalmers tekniske høgskole i Göteborg. Som så mange andre institusjoner med fokus på teknikk, fysikk, matematikk, arkutektur og lignende finnes her en klar overvekt av menn – både blant lærere og studenter.

At forskningen viser at dette harmonerer med menns og kvinners generelle stuievalg spiller ingen rolle. Målet er fullstendig utjevning av kjønnsubalansen, og et første steg er at 40 prosent av professorene skal være kvinner. Nåværende sifre er 17 prosent.

For å påskynde prosessen har man avsatt 300 millioner (!) til prosjektet, noe som blant annet gjør det mulig å kjøpe ut mannlige professorer for å erstatte disse med kvinner.

Og på lignende måter med nyansettelser: det fakultet som ansetter en kvinne får penger fra prosjektbudsjettet, mens den som i stedet velger en mann blir uten slike midler. Mye tydeligere kan ikke budskapet gjøres!

Den som leser helt fra begynnelsen til slutt får likevel enda mer enn dette å tenke på. For eksempel hva som skjer når «risiko for diskriminering» anses tilstrekkelig for at man som sjef skal tvinges til å utrede en situasjon – til tross for at ingen har levert noen formell anmeldelse.

Eller når politiet, slik tilfellet er ved Södertörns högskola i Stockholm, må lære seg å møte menneskers ulikt (sic!) beroende på hvilken minoritetsgruppe de kan tenkes å tilhøre.

Også Anna-Karin Wyndhamns skildringer fra innsiden av det nasjonale sekretarietet for genusforskning er sørgelig lesning, og selv om det er partsinnlegg gir de et bilde av en mildt sagt dysfunksjonell arbeidsplass.

Samlet sett har Wyndhamn og Arpi gitt oss en bemerkelsesverdig samtidsskildring. Innholdet spriker i litt ulike retninger, men den som leser med et åpent sinn får et kræsjkurs i såvel genusteori som samtidig utdanningspolitikk.

Selv lukket jeg boken med en blanding av takknemlighet og forferdelse. Takknemlighet til forfatterne. Forferdelse over hva som pågår ved noen av Sveriges viktigste læresteder.

olof edsinger,debatt,feminisme,svenska evangeliska alliansen,meninger,ivar arpis,anna-karin wyndhamn,sverige,liberalfeminisme