SKJULT: Vi må ikke slutte å st
...
SKJULT: Vi må ikke slutte å stille spørsmålene, men vi må innse at Gud ikke viser oss alt, noe holder han skjult, skriver Knut Kåre Kirkholm. Foto: Adobe Stock
debatt
Hvordan kunne Gud be Abraham ofre sin sønn?
Del
Det er ikke enkelt å forstå hvorfor Gud kunne prøve Abraham på en så voldsom måte.

Hvordan kan en god Gud be en gammel mann om å ofre sin eneste sønn – som menneskeoffer? I Første Mosebok 22 setter Gud Abraham på prøve og ber ham ofre Isak, gutten han måtte vente et helt liv på å få.

Han var 75 år og barnløs da Gud ba ham «dra bort» til et ukjent land som Gud skulle vise ham. Med på veien fikk han løftet om en sønn.

Det tok 25 år før sønnen ble født. Og nå skal Isak ofres. For andre gang i livet blir Abraham bedt om å «dra bort». Denne gangen til landet Moria og et sted Gud skal vise ham.

For norske bibellesere er fortellingen om Abraham og Isak fremmed og vanskelig. Først og fremst fordi vi lever i en kultur der tanken om et menneskeoffer er helt uaktuell. Men fortellingen er også vanskelig fordi vi ikke skal lese lenge i Bibelen før det blir klart at den på det sterkeste avviser og forkaster slik praksis.

Både fra Bibelen selv og fra arkeologiske funn vet vi at menneske- ofring skjedde både i Israel og hos Israels naboer. Dette kaller Bibelen for avskyelige gjerninger som Herren hater (5 Mos 12,31).

Bibelen og kristen tro stiller seg altså fullstendig fremmed til tanken om at man må ofre mennesker for å tilfredsstille Gud. Hvordan samsvarer så dette synet med beretningen om Abraham og Isak? Kolliderer fortellingen om ofringen fullstendig med resten av Bibelen?

Det første som er viktig å påpeke, er at det finnes gode argumenter for at fortellingen faktisk fungerer som en forklaring på hvorfor Israel ikke skulle ofre mennesker.

Det er to viktige grunner i teksten for dette. Det vik-tigste er at fortellingen ender med at et dyr ofres i stedet for Isak. Når vi leser Bibelens tekster om hvilke offer som er nødvendige for at synd skal sones, og for at forholdet mellom Gud og mennesker skal være godt og helt, er det alltid dyr som ofres.

Den andre grunnen er litt vanskeligere å få øye på. Det er navnet på stedet: Moria. Senere i Bibelen, under kong Salomo, ble Israels tempel bygget på dette fjellet, Moria-fjellet (2 Krøn 3,1). Og nettopp templet var stedet hvor dyr skulle ofres slik at folkets synd kunne bli sonet og forholdet til Gud være helt.

Disse to tingene – at et dyr ofres i stedet for Isak, og at det hele skjer på Moria – er grunnene til at det er en lang tradisjon for å si at et viktig budskap i denne fortellingen er å underbygge og forklare hvorfor Israel ikke skulle ofre mennesker.

Nå vil noen kanskje påpeke at kristendommen jo lærer oss at Gud ofret sin egen sønn som menneskeoffer. På sett og vis er det forståelig at man tenker slik. Men for å forstå det riktig, må vi si mer.

Læren om Jesu død kan nemlig ikke løsrives fra læren om Gud som treenig. Gud er én, samtidig som han er tre. Derfor må vi ikke sammenligne Jesu død med en jordisk far som ofrer sin sønn for å redde andre. Siden Gud er én, samtidig som han er tre, er det riktige svaret at Gud, i Kristus, ga seg selv. Bibelen sier det slik: «For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv» (2 Kor 5,19).

Offeret er helt grunnleggende i Det gamle testamentet (GT). Mennesker søker Gud og gjør det ved å ofre ting som dyr eller avling. I Tredje Mosebok leser vi hvordan Gud gir Israel en rekke ordninger for offer.

Samtidig med dette finner vi en rekke tekster som synes å kritisere hele offersystemet (se for eksempel 1 Sam 15,22; Sal 51,18–9; Hos 6,6). Poenget i disse tekstene er klart. Selv om Gud har innstiftet offersystemet, har han likevel mer glede i kjærlighet, lydighet og ektefølt anger. Dette er noe også Jesus understreker (Matt 9,13).

Fortellingen om ofringen av Isak understreker det samme. Selve nøkkelen til denne fortellingen er å finne i vers 1, der vi leser at Gud satte Abraham på prøve . Og det er Abrahams lydighet og tro som settes på prøve.

Slik viser denne fortellingen at lydighet er viktigere enn offer. Abraham viser sin lydighet ved å være fullt villig til å gi Gud alt. Dette er en gjennomgangstone i Bibelens framstilling av Abraham. Abrahams vand- ring med Gud begynner i kapittel 12, der han blir bedt om å forlate hele sin fortid og begynne på noe helt nytt. Her, i kapittel 22, blir Abraham bedt om å forlate hele sin framtid. Og han gjør som Gud sier.

Samtidig er det viktig å understreke at det ikke er snakk om en blind lydighet. Abraham er ikke en forhåndsprogrammert robot. Heller ikke er han psykotisk og hører stemmer i hodet som får ham til å gjøre sprø ting. Abraham har levd et langt liv sammen med Gud og har erfart hans godhet mange ganger og på mange måter. Hans lydighet mot Gud henger derfor nøye sammen med hans tro.

Vi kan merke oss to utsagn fra Abraham som understreker hans tro på at Gud ville gripe inn på et eller annet vis.

I vers 5 sier han til tjenesteguttene som var med, at han og Isak skal bort og tilbe og «så kommer vi tilbake til dere» (min kursiv), og til Isak sier han i vers 8 at «Gud vil selv se seg ut et brennofferlam, sønnen min».

Han har tidligere fått et løfte fra Gud om at Isak er den som skal arve Abraham og føre slekten videre (17,15–16. 19. 21). Dette løftet tror Abraham på tross av alt. Derfor er han trygg på at de begge vil komme tilbake i live.

Det kan også være interessant å vite at det i vers 5 brukes en grammatisk form som understreker at Abraham er sikker på at «vi» kommer tilbake. Bibelen sier i Hebreerbrevet 11,19 at Abraham «regnet med at Gud har makt også til å vekke opp døde».

Guds befaling til Abraham om å ofre Isak er altså en prøve. Og resultatet av prøven er at det blir klart at Abraham virkelig bryr seg om og følger Gud. I Bibelen brukes uttrykket «frykter Gud» om dette (1 Mos 22,12). Det er ikke uten grunn at Bibelen kaller Abraham far til alle som tror (Rom 4,16–7), og at alle troende kalles Abrahams barn (Gal 3,7).

Kanskje aller viktigste for kristne som leser denne fortellingen, er at den også har en enda dypere teologisk funksjon. Den gir oss nemlig noen forbilder på Jesus. Både Isak og bukken som til slutt ofres, er gjennom hele kirkens historie blitt tolket som forbilder på Jesus.

I kristen tradisjon har man merket seg at Isak bærer veden selv. Det tyder på at han ikke var et lite barn. Men enda viktigere er det at kristne i Isak har funnet et forbilde på Jesus. Slik Isak bar veden selv, bar Jesus sitt tre, korset han skulle dø på.

Et annet poeng er at jødisk tradisjon, som regner med at Isak var en voksen mann, har pleid å understreke at Isak var et frivillig offer. At han blir bundet (vers 9) blir tolket som noe Isak selv ber om, slik at han ikke skal få panikk og løpe sin vei.

Ser vi på Isak som et forbilde på Jesus, er denne frivilligheten et viktig poeng. Jesus kunne bedt sin far om å sende engler for å befri ham fra korset, men g jorde det ikke (Matt 26,53).

Også bukken som til slutt ofres i stedet for Isak, er ofte blitt løftet fram som et forbilde på Jesus. Bukken blir nemlig ofret i stedet for Isak. Dermed kommer tanken om et «stedfortredende offer» (at noen dør i stedet for noen andre) sterkt fram i teksten.

Hele Israels offersystem i GT er bygget opp rundt dette. Dersom et menneske har syndet, blitt uren og ikke lenger har adgang til Guds nærhet, kan et dyr ofres i stedet for mennesket, og så gjenopprettes fellesskapet med Gud.

Gjennom GT finner vi flere eksempler på denne tanken om en stedfortreder, og alle disse peker fram på Jesus som er den endelige stedfortrederen, han som dør i stedet for alle, en gang for alltid (se Hebr 7,27; 9,12–4).

Denne fortellingen er unik i bibelhistorien, og peker ytterst sett på Jesus som ofret seg selv for oss. Den antyder altså ikke at Gud kanskje kan finne på å be deg om å ofre en framtidig sønn eller datter. Det er fullstendig fjernt fra Bibelens lære om Gud.

Likevel lærer teksten oss noe om hvordan mennesker kan erfare Gud. Husk at fortellingen begynner med å si at det hele var en prøve. Bibelen lærer oss at Gud prøver mennesker, ofte gjennom vanskeligheter.

Derfor kan Bibelen snakke om hvordan troen vår prøves gjennom lidelse og smerte, akkurat som gull prøves i ild (1 Pet 1,7; Ordsp 17,3). Meningen med prøven er å avsløre hjertets holdning til Gud (se 5 Mos 8,2).

Dette blir tydelig også i vår tekst. For når Abraham viser at han virkelig har tenkt å gjøre det Gud har bedt ham om, blir han stanset, og Gud anerkjenner Abrahams lydighet (v. 12).

Det er ikke enkelt å forstå hvorfor Gud kunne prøve Abraham på en så voldsom måte. Kunne han ikke valgt noe mindre dramatisk og brutalt? Det spørsmålet får vi dessverre ikke svar på; vi søker svar på spørsmål teksten ikke er så opptatt av. Det betyr ikke at vi skal slutte å stille spørsmålene, men vi må innse at Gud ikke viser oss alt, noe holder han skjult.

På den annen side viser denne teksten at det gjelder for all tid at Gud ikke aksepterer menneskeoffer. For Gud har sett seg ut et offer, nemlig seg selv.

Teksten er et utdrag fra boken «Grill en kristen om Bibelen» som kommer ut denne måneden på Veritas forlag.

debatt,knut kåre kirkholm,meninger,abraham,gud,bibelen,kristenliv,kristentro