SKILSMISSE: Fariseerne diskute
...
SKILSMISSE: Fariseerne diskuterte skilsmissegrunner. Jesus skjærer igjennom og avviser både skilsmisse og gjengifte. Det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke skille. Foto: Adobe Stock
debatt
Har vi forstått Jesu ord om skilsmisse og gjengifte?
Del
Det kan føles hardt for en som vil leve rett, å avstå fra å gifte seg på nytt. Men jeg tror at de som er fraskilt, har et kall til å hevde ekteskapets livslange karakter på den måten.

Jesus taler om skilsmisse og gjengifte i de tre første evangeliene: To ganger i Mateusevangeliet, nemlig i 5,31f, altså i bergprekenen, og i 19,3-12, i dialog med fariseerne og med disiplene.

Så har vi Mark. 10,2-12, som er parallelltekst til den i Matt. 19. Og Luk. 16,18, som er et eksempel på Jesu utlegning av Guds bud i motsetning til fariseerne.

Jesus går ikke inn i forhandlinger om kompromisser. Han karakteriserer fraskiltes nye ekteskap som hor. I tre av de fire tekstene finner vi overhodet ingen åpning for gjengifte. Noen mener at Jesus i Matt. 19,9 åpner for et unntak.

Så kan en jo diskutere fram og tilbake om en skal gå ut fra det ene omdiskuterte stedet i Matt. 19 eller fra de tre entydige stedene. Går det an å komme opp av et slikt hjulspor?

Etter å ha arbeidet lenge med spørsmålet om Bibelens lære om skilsmisse og gjengifte og skrevet boka De to skal være ett: Om ekteskap, skilsmisse og gjengifte (2014), vil jeg hevde at dette slett ikke er så vanskelig å tolke som mange mener.

Jeg tror at vi finner en nøkkel til å forstå den strenge dommen over gjengifte i 5. Mos. 24,1-4 .

Ved å se Jesu ord om skilsmisse og gjengifte på bakgrunn av denne teksten, ikke bare v. 1, som nevner skilsmissebrevet, men også resten av avsnittet, kommer vi opp av diskusjonens dype hjulspor der vi har spurt om vi skal tolke Matt. 19 ut fra Matt. 5, Mark. 10 og Luk. 16 eller omvendt.

Det er en misforståelse å tro at den lettvinte adgangen til skilsmisse og gjengifte blant jødiske menn gjenspeilet Moselovens standard. Det hefter noe negativt ved skilsmisse i Moseloven og dermed også ved gjengifte.

Og ved at de levittiske prestene i den gamle pakt ikke kunne gifte seg med en fraskilt (3Mos. 21,7), varslet de om standarden i det kongelige presteskapet i den nye pakt, standarden for prester i det allmenne prestedømmet, som alle kristne tilhører.

Jesus setter alt i rette skikk og fører retten ut til folkene (sml. Jes. 42,1ff). Og han avviser gjengifte med strenge ord. Slik innskjerper Jesus moralloven i Moseloven.

I bergprekenen, som er en programtale for disiplenes liv, innskjerper og utdyper Jesus loven (sml. Mt 5,17-20). I Matt. 5,27-32 setter han både et begjærlig blikk og en urettferdig skilsmisse inn i lys av det sjette bud. Og slik ansvarliggjør han mannen og verner kvinnen.

Fariseerne trodde at skilsmissebrevet gav rett til gjengifte. Men i den tredje antitesen i Matt. 5 mot deres lovtolkning (v. 31-32) sier Jesus at hver den som skiller seg fra kona si av noen annen grunn enn utukt, forårsaker at det blir drevet hor med henne, og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, driver hor .

Dette må forstås som en klar utdyping av 5Mos. 24,4. For der står det at en fraskilt kvinne som gifter seg med en ny mann, blir uren .

Jesus retter altså pekefingeren mot mannen og sier at han er moralsk ansvarlig for at kona og hennes andre mann driver hor (selv om kona er den uskyldige part i skilsmissen!). Og så peker han på en mann som gifter seg med en fraskilt kvinne, og sier at en mann som gjør det, driver hor.

Og hva med han som skilte seg fra kvinnen? Det hører vi om i Matt. 19, der teksten i 5Mos. 24 igjen er inne i bildet. Fariseerne diskuterte skilsmissegrunner. Jesus skjærer igjennom og avviser både skilsmisse og gjengifte. Det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke skille.

Men fariseerne driver på og refererer til 5. Mos. 24,1. Jesus presiserer at Moses ikke påbød skilsmisse, men han tillot skilsmisse på grunn av israelittenes harde hjerter.

Men hvilke skilsmissegrunner Moses siktet til, er ikke lengre viktig. Nå er Guds rike kommet nær. Nå skal de harde hjerter forvandles. Nå gjelder det som var fra begynnelsen.

Og så får vi høre at mannen som skiller seg, også driver hor ved å gifte seg igjen: den som skiller seg fra kona si av noen annen grunn enn utukt, og gifter seg med en annen kvinne, driver hor.

Å tolke det som et unntak fra forbudet mot gjengifte for den uskyldige part var fremmed i kirken de første tusen år, og i den vestlige kirken var det fremmed i 1500 år. (Og hva skal en si når teksten i Matt. 19,9 slett ikke er entydig i manuskriptene?

Codex Vaticanus har: Men jeg sier dere: Den som skiller seg fra kona si av noen annen grunn enn utukt, forårsaker at det blir drevet hor med henne, og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, driver hor. Det svarer helt til Matt. 5,32!)

På 1500-tallet begynte særlig protestanter å mene at rett til skilsmisse også gav den uskyldige parten rett til gjengifte, men etter fem hundre år er det minst like sterke argumenter mot den oppfatningen som dengang.

Hvordan kan da noen etter først å ha lest Matt. 5,32 mene at Jesus gjør noe unntak fra gjengifteforbudet? Om en uskyldig fraskilt kvinne gifter seg med en annen, blir det drevet hor med henne.

Hvordan skulle da en uskyldig fraskilt mann kunne stå fritt til nytt ekteskap?

Nei, i bakgrunnen står 5Mos. 24,4, som forteller at gjengifte gjør at en blir uren. Det er dette momentet Jesus utdyper ved å si at gjengifte mennesker driver hor (som er et seksuelt begrep) ved å leve sammen, de bryter altså det sjette bud.

Det er jo skilsmisse fariseerne spør om, ikke gjengifte. Men Jesus peker på at skilsmisse kan føre til at også det sjette bud blir brutt. Hvordan skulle det være plass til noe unntak fra gjengifteforbudet? Må vi ikke oppfatte det som en innleggelse i, og ikke en utleggelse av teksten?

Denne forståelsen stemmer helt med de andre stedene i evangeliene der Jesus taler om skilsmisse og gjengifte. Som i Mark. 10,11-12: Den som skiller seg fra kona si og gifter seg med en annen kvinne, gjør seg skyldig i hor mot henne, og dersom hun skiller seg fra mannen sin og gifter seg med en annen mann, driver hun hor.

At Jesus faktisk utlegger ordet i 5. Mos. 24 om at den gjengifte er blitt uren, blir stadfestet i Rom. 7,1-3.

For der sier Paulus at ei kone ved loven er bundet til mannen sin så lenge han lever, og at hun skal kalles en horkvinne om hun gifter seg med en annen mann mens hennes opprinnelige ektemann lever.

Legg nøye merke til at Paulus sier at hun er bundet ved loven (v. 2). Og jeg spør: Hvor i den antikke verden fantes det en lovbestemmelse som underkjente gjengifte på en slik måte? Ikke i den fariseiske jødedommen. Ikke i romersk rett eller blant grekerne.

Nei, det fantes nettopp i 5. Mos. 24,4. Jeg taler jo til slike som kjenner loven, sier Paulus i Rom. 7,1. Og i v. 3 sier han at ei kone skal kalles en horkvinne dersom hun, mens mannen ennå lever, blir en annen manns kone (gresk: andri hetero ).

Det er akkurat det uttrykket vi har i den gamle greske oversettelsen Septuaginta i 5. Mos. 24,2. Her er det springende punktet. Ved gjengifte blir kvinnen uren (5. Mos. 24,4).

I Rom. 7 utlegger Paulus dette billedlig, for han skriver egentlig om å være under loven eller å høre til Kristus. Men Jesus utla det samme med henblikk på ekteskapsetikken.

Og i tråd med dette sier da Paulus at om en kvinne er skilt fra mannen, skal hun leve alene eller forlike seg med han (1Kor. 7,11).

Så er da spørsmålet om gjengifte tolkningsmessig sett ikke så vanskelig. Saken er tydelig nok og svært alvorlig.

Det kan føles hardt for en som vil leve rett, å avstå fra å gifte seg med en annen. Men jeg tror at de som er fraskilt, har et kall til å hevde ekteskapets livslange karakter på den måten.

Skriften sier: Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet overmåte stor. (Salme 46,2) Midt i syndens verden tror vi på en Gud som elsker oss. Og han har de rette løsninger, også der hvor så mye er gått i stykker.

skilsmisse,gjengifte,ragnar andersen,debatt,ekteskap,ekteskapet,meninger,ektepar