Er det rasisme blant oss ennå?
Vi tar sterk avstand fra alle former for rasisme, men kan vi være så sikre på at den er utryddet i egne rekker? Floyd-saken er en ny mulighet for kirker og menigheter til å ransake seg selv for diskriminerende holdninger og praksis.
Floyd-saken har vekket kampen mot rasisme til live over hele verden. Dette er også en ny mulighet for kirkene til å ta avstand fra rasismen man kanskje trodde man hadde tatt et oppgjør med for lengst.
Kanskje finner man holdninger og språkbruk som viser seg å ha fremmedfiendtlige assosiasjoner.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Avisen Vårt Land publiserte nylig en video der kristne knelte og ba om tilgivelse for rasisme. Det har blitt en bønnebevegelse som har spredt seg til ulike menigheter over hele USA.
Kanskje er det noe kirkene i Norge kan lære av, ta del i? En anledning til å adressere rasisme i egne rekker, be om tilgivelse og gi oss selv en ny sjanse.
Drapet på Floyd vekket ikke bare protester og demonstrasjoner i USA, men over hele verden – inkludert Norge. Og det utfordrer oss som kirke. Vi tar sterk avstand fra rasisme.
Og vi erkjenner at kampen mot rasismen ikke er over, til tross for at kirkesamfunn kjemper for likeverd og likestilling utad.
For at endring skal til må vi gå i oss selv, og bli bevisste på motsigende tendenser i egne rekker, kanskje i oss selv – få dem opp i dagen og ta stilling til dem. Ved å åpne en dialog i og mellom kirkesamfunn så kan vi få det til.
Det er lett å tenke at her iblant oss er det ingen rasisme – vi har gode holdninger, vi har jo tatt avstand fra dette for lengst. Men hvis dette blir en hvilepute, så er det lett å overse tegn på at dette ikke stemmer.
Historiene som har kommet frem i kjølvannet av drapet på Floyd legger frem en sannhet som vi enten har latt passere eller som hittil ikke har fått komme til orde – men som konfronterer samfunnet med det vi ikke vil høre.
Enda en gang blir vi minnet om at rasismen ulmer under overflata – og når som helst igjen kan komme opp i dagen om vi forblir likegyldige.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Rasisme er et strukturelt problem også i Norge. Mange flerkulturelle ungdommer er redde for politiet og føler seg mistenkeliggjort. Som kirke og kristne ber Gud oss, ikke bare om å elske våre nærmeste, men også våre fiender.
Ofte er rasisme og fremmedfrykt et sårt tema å snakke om – kanskje nettopp fordi vi selv kjenner på slike følelser? Kanskje er vi selv vår egen verste fiende? Vi må fremmedfrykten til livs, i oss selv så vel som i samfunnet for øvrig.
Vi skal ikke la fremmedfrykt få plass i våre sammenhenger. Vi er kalt til å bygge broer mellom kulturer, kalt til å inkludere alle mennesker i fellesskapet. Vi sier nei til rasisme, og ja til flerkulturelle fellesskap. Fordi alle mennesker, uten unntak, er like mye verdt.
