GUDSTJENESTEBESØK: Synspunktfo
...
GUDSTJENESTEBESØK: Synspunktforfatteren viser til et besøk han hadde i en svart baptistmenighet i USA, hvor han hørte på en pastor som utfordret sine egne til å ta ansvar. Foto: David Goldman, AP Photo / NTB scanpix
Ikke bare svart – hvitt
Del
For noen år siden besøkte jeg og min familie en liten svart baptistkirke i Los Angeles.

Den mottakelsen vi fikk der kan ikke beskrives, ei heller den tre timers lange gudstjenesten med masse herlig sang og musikk, flotte vitnesbyrd, forbønn, innbydelse til frelse og en meget engasjerende tale – jevnlig understreket av forsamlingens tredjepastor som på akkurat de rette stedene i prekenen slo seg på knærne og vekselvis ropte «well, well, well» og «amen!»

Det var farsdag denne dagen, og dette ble behørig markert både gjennom en solid frokost i forkant av gudstjenesten, og andrepastorens glitrende tale. I parantes bemerket – førstepastoren hadde glemt brillene og overlot derfor talen til andrepastoren som tok utfordringen på strak arm.

Hovedbudskapet i prekenen var fars rolle og ansvar i heim og samfunn, og her var han ikke nådig mot de fedre og ­ektemenn som forsøkte å lure seg unna sitt oppdrag. Både gjennom praktiske eksempler og stadig ­henvisning til Bibelen fikk han fram sitt budskap på en overbevisende måte.

At tonen likevel var lett og det gode humøret på plass la vi merke til da gudstjenesten var over og enkelte av menighetens ­kvinnelige medlemmer tydeligvis minnet dagens predikant på ­enkelte «glipp» i forhold til de idealer han selv hadde fremholdt, til høylytt latter både fra pastorer og menighet.

En liten replikk utløste også ­betydelig humring underveis i talen, og det var da han sa: «­Dere unge menn må slutte å gå der og subbe i disse saggebuksene, stram dere opp og se å få på dere arbeidstøyet!»

Bak dette tilsynelatende ­humoristiske utsagnet lå det et stort alvor, sagt til sine egne: Stå opp, ta ansvar for kone, barn, hus og heim, og kom dere på jobb! Menigheten hadde et omfattende utdanningsprogram, og til de unge var budskapet like klart: «Få dere en utdannelse, gjør leksene og bruk evnene deres til nytte for både dere selv og andre!»

Ikke ett vondt ord ble sagt om noen andre, og ikke på ett punkt la han skylda på «de hvite» for den tilstanden mange Afro-Amerikanere dessverre fremdeles lever under, men som Jarle Haugland i et leserinnlegg i Dagens nettutgave lørdag 6. juni mener «i hovedsak skyldes den hvite ­privilegerte manns behandling av slaver».

USA er en stat med over 330 millioner mennesker, bestående av innvandrere fra hele verden.

Jeg har selv fartet på kryss og tvers på dette enorme ­kontinentet flere ganger, og det som først og fremst har slått meg er hvor ­velfungerende et så stort og sammensatt land faktisk er, forholdene tatt i betraktning.

Jeg har relativt mye familie i USA, og i motsetning til mange norsk-amerikanere er de fleste i min familie der borte ­overveiende liberale demokrater som var ­overbegeistret for Obama, og nå er tilsvarende bastante motstandere av Trump.

Men en av de eldste, som på 60-tallet gikk i borgerrettstog og har talt afro-amerikanernes sak i hele sitt voksne liv, hadde en innrømmelse å komme med en kveld vi satt i stua hennes i en by i Midt-Vesten: «Vi har fått et par fargede familier i nabolaget her. Og jeg må innrømme at mine idealer ble satt på en hard prøve da de flyttet inn rett over gata.» Hva hun ­videre fortalte i den anledning skal jeg la ligge, for det vil sannsynligvis bare provosere de fleste.

Men det forteller kanskje at virkeligheten ikke alltid er så svart-hvitt som noen vil ha det til, bokstavelig talt, og slett ikke når en får problemstillingene tett inn på livet.

Og at det kan hende hadde vært en fordel om langt flere hadde oppsøkt en liten svart b­aptistmenighet i Los Angeles og hørt på en annenpastor som talte til sine ­egne, uten å legge skylda på ­andre, i stedet for Jarle Haugland som langt på vei legger skylda på «den priviligerte hvite manns behandling av slaver» for 150 år siden.

Etter nevnte gudstjeneste kjørte vi videre til San Diego, der vi bodde noen netter på et hyggelig hotell ved sjøen. Der ble jeg godt kjent med en av de ansatte, en hvit, stram kar som hadde mistet en godt betalt jobb, og nå var portvakt på hotellet. Han hadde en solid utdannelse, hadde meninger om det meste, og var uhyre interessant å snakke med. Om seg selv sa han: «Jeg tjener ikke godt i denne jobben, men jeg trives og treffer mange spennende mennesker, har råd til et lite krypinn og får middag her hver kveld. Så jeg føler meg faktisk svært priviligert.»

Det er med andre ord mange måter å være priviligert på, og heller ikke den delen av saken er nødvendigvis bare «svart-hvitt».

Det ble jeg minnet om i en ­liten svart baptistmenighet i Los ­Angeles, og i samtale med en hvit portvakt i San Diego som s­åvidt hadde til livets opphold, en ­vakker, solrik junidag for seks år siden på USAs langstrakte ­vestkyst.

usa,debatt,los angeles,gudstjeneste,san diego,slaveri