DEBATT: «Ingen av bøkene still
...
DEBATT: «Ingen av bøkene stiller spørsmål ved retten til å kontrollere alle palestinere, da landet sies alltid å ha tilhørt jødene, selv i de 1800 år med helt marginal tilstedeværelse», skriver Petter Melbye. Bildet viser Israels statsminister Benjamin Netanyahu på skolebesøk. Foto: NTB scanpix
Israelske skolebøker legitimerer undertrykkelsen
Del
I høst ble innholdet i flere palestinske skolebøker et hovedtema i media, også i NRK. Det ble funnet at det i enkelte bøker lå en oppfordring til angrep på okkupasjonssoldater. Oppslagene vakte sinne, og på Stortinget ivret Israel-vennene for at støtten til Palestina skulle kuttes.

Boken «Palestine in Israeli School Books» (ARK bokhandel) utkom i 2012 av Nurit Peled-Elhanan, som er en israelsk professor i språk ved det hebraiske universitetet i Jerusalem.

Hun er blant annet med-mottaker av Sakharov-prisen for menneskerettigheter i 2001. De 17 mest utbredte bøkene i Israel innen fagene historie, geografi og samfunnslære er lagt til grunn for undersøkelsen.

Bøkene innfører elevene i kollektive fortellinger der «historien» relaterer seg til udiskutable, udokumenterte heroisk/tragiske sannheter. Palestinske versjoner er utelatt, noe som fremmer en «historisk glemsel». Bøkene godkjennes av et «sannhetsregime».

Menneskelige verdier nevnes ikke i forhold til palestinerne. Fred sies å kunne oppnås bare via maktbruk. Jødisk kultur fremstilles som overlegen, palestinerne som fremmedarbeidere eller som voldelige/kriminelle/irrasjonelle, med ønske om å utrydde jødene.

At de «lengter etter gjengjeldelse (selv om de er uten makt og menneskerettigheter) og handler mot egne interesser ved å skade så mange israelere som de kan» er en utbredt holdning i bøkene og generelt i ordskiftet i Israel. Deres nød forklares «som alltid fattige bønder og nomader», ikke som resultat av undertrykkelse. De anklages for sine fattige forhold. De utelukkes som mennesker som har likhetstrekk med israelere.

Elevene presenteres for prinsipper som omtales som legitime, men opplistet av FN som rasistiske og uakseptable. Eksempler kan være: Ulikhet med henhold til lovpraktisering, ulikhet med henhold til personlig sikkerhet (dette vedkommer bare jøder), ghettoisering, fordrivelser, segregering og bevegelsesforbud («sikkerhetstiltak»), konfiskering, byggeforbud på egen eiendom og tap av eierskap av landområder («illegal bygging/bosted»), ulikhet i mulighet for utdannelse, i omtale av kultur (palestinsk kultur nevnes ikke), ulikhet i rett til offentlige tjenester, i rett til en nasjonalitet, til deltakelse i demokratisk liv med mer. Diskrimineringen blir aldri benektet i bøkene.

Ingen av bøkene stiller spørsmål ved retten til å kontrollere alle palestinere, da landet sies alltid å ha tilhørt jødene, selv i de 1800 år med helt marginal tilstedeværelse.

Den historiske offerrollen overføres til dagens situasjon, med israelerne som vår tids ofre. De siste tre generasjoner er derfor ikke oppmerksomme på de politiske, historiske og sosiale realitetene. På denne bakgrunn går 18-åringer inn i hæren mot en for dem totalt ukjent folkegruppe som de er blitt fortalt ikke er til å stole på gjennom en «nøytral og objektiv» skoleundervisning. Dette kan forklare den militære atferden mot det palestinske sivilsamfunnet, der det vises marginal empati med de undertrykte.

«Fienden» er ikke bare «fjerne» palestinerne i de okkuperte områder, men også palestinerne i Israel, ofte benevnt som «den indre fiende» eller «femtekolonnistene». Det heter: «Palestinerne lærer sine barn å hate oss, og vi lærer våre barn: Elsk din nabo.»

Skolebøker som fremmer ideer om rasedominans har en tendens til å lykkes. Dette ser man også på holdningene til majoriteten av Israels innbyggere og til atferden til israelske soldater overfor den palestinske sivilbefolkningen.

israel,undertrykkelse,okkupasjon,palestinere,fred,pensum,kultur,fn,debatt,petter melbye