PRIORITET: At naboene og jaktl
...
PRIORITET: At naboene og jaktlaget ble prioritert da koronaviruset satte begrensninger på fremmøtet i begravelsen sier i grunnen mye om hvilket menneske Egil Grandhagen (bildet) var. Det samme gjør hans siste ønske om små og store gaver til NLMs arbeid i Mongolia, skriver Hans Aage Gravaas. Foto: Astrid Dalehaug Norheim
debatt
Når gode ledere går bort
Del
Flere kristne ledere og forbilder er nylig gått bort. Disse etterlater seg et stort tomrom og savn. Dette understreker den store betydning de hadde. Hva gjør vi når slikt skjer?

Bibelen gir oss en viktig formaning: «Glem ikke lederne deres, de som talte Guds ord til dere. Tenk på deres liv og utgangen det fikk, og ta deres tro til forbilde!» (Hebr.13,7).

Kristi Himmelfartsdag fikk vi være med på et digitalt misjonsstevne hjemme i stua hos Solveig og Egil Grandhagen i Søndre Land under ledelse av Per Arne Dahl. Vi visste at sykdommen hadde festet grepet og at Egils dager var talte.

Dette skulle bli hans siste hilsen til de mange misjonsvenner rundt om i landet som fulgte sendingen på Facebook. Intet øye var tørt da Egil fortalte om livets små og store gleder, men også om sin kamp med Gud. «Gud, sover du? Har du glemt meg?»

Tryggheten i Kristus, den korsfestede og oppstandne, og ankerfestet i noe «utenfor han selv» ble samtidig sterkt poengtert. Samværet ble avsluttet med velsignelsen. En bauta i norsk misjon tok farvel. En kjent og kjær stemme er nå borte.

Selv fikk jeggleden av å samarbeide med Egil i mange år. Først som en av hans utsendinger til Etiopia, deretter som kollega på NLMs hovedkontor og til slutt som hans sjef på Fjellhaug Internasjonale Høgskole. Hva sitter jeg igjen med?

La meg dele noen inntrykk og «budskap» som jeg fanget opp: Frelsen bygger på noe utenfor oss selv . Dette kom til uttrykk både titt og ofte. En befriende forkynnelse ledet tilhørerne til hvile i Kristus; en bibelutleggelse godt forankret i både lutherdom og «rosenianisme», men også ispedd andre impulser.

Evangeliet er for alle. Ingen norsk misjonsleder har satt de unådde folkeslag på dagsorden som ham. «De som står bakerst i køen» – de unådde – hadde strategisk fortrinnsrett. De måtte får høre evangeliet, på et språk de forstod og i en innpakning som ga mening. Kulturmangfold er en glede.

Grandhagen fikk selv sin kulturelle ilddåp da han under sitt studieopphold på Fuller i unge år ble plassert på samme rom som Enok fra Uganda. I flere måneder delte de liv med hverandre.

Den kulturelle nysgjerrigheten som ble vakt til liv der ble Egil aldri ferdig med. På våre felles feltreiser var han «åpen som en bok». Han ville stadig lære noe nytt!

Trossøsken i ulike leire ble verdsatt . Egil var en brobygger, både internt i egen organisasjon, men også i forhold til andre arbeidslag både nasjonalt og internasjonalt.

Han snakket begeistret om Gabriel Eikli, «erkemisjonæren Gabriel», og hans enorme nettverk. Guds rike var da større enn Misjonssambandet!

Alle troens tre artikler var hele tiden i sving. Den Kristusfokuserte Egil var glad i mennesker generelt og i skaperverket. Han nøt stillheten i naturen, gjerne i selskap med sin kjære Solveig eller med tobeinte eller firbeinte venner.

Han fant styrke i Bibel og bønn og i oppbyggelses-litteratur fra ulike tradisjoner og former for spiritualitet. Vennlighet og tydelighet var ingen motsetning. Han utstrålte varme og omsorg, men kunne også utfordre.

Det å «se» medarbeidere innebar ikke bare klapp på skulderen, men også en evne til å få fram deres iboende potensial. Han var ingen «dott» og kunne også sette skapet på plass. Målrettethet var viktig.

Han behersket kunsten å prioritere. Blant det viktige var noe viktigst. Noe var også helt uviktig. Noen av hans posisjoner i kirkepolitikk og organisasjonsstrategi kunne virke pragmatisk. Drivkraften var evangeliets frie løp. Hvordan kunne man få mest mulig gjennomslag?

Medarbeidere opplevde tillit og omsorg . Når han ga noen et oppdrag, hang han ikke over skulderen deres for å kontrollere dem. Han ga stor frihet uten selv å melde seg ut. «Hvordan går det?»

Folk flest ble møtt med interesse og varme. Nødvendigheten av balanse mellom arbeid og hvile ble understreket. «Arbeidsjernet» Egil innførte en ny kultur på kontoret da han fant på å «jage hjem» i overkant pliktoppfyllende kontormedarbeidere. «Hva vil misjonsfolket si om jeg er fraværende?» spurte en av dem.

«Det bryr jeg meg fint lite om», var svaret. Humor og alvor levde side om side . I hans fellesskap var det like naturlig å le som å be sammen. Selvironien utløste gode samtaler.

Utfordringer ble ufarliggjort. Selv sitter jeg på et lager av emissær- og misjonærhistorier som ble videreformidlet. Å snakke sant om livet var viktig. For å kunne gjøre det måtte en snakke sant om Gud, seg selv, andre og hverandre. Alt dette var Egil god på.

Egil Grandhagen var «hel ved». At naboene og jaktlaget ble prioritert da koronaviruset satte begrensninger på fremmøtet i begravelsen sier i grunnen mye om hvilket menneske han var. Det samme gjør hans siste ønske om små og store gaver til NLMs arbeid i Mongolia.

norme,hans aage gravås,debatt,bibelen,egil grandhagen,solveig grandhagen,kristenledere,etiopia