BLASFEMILOV: Pakistan har en f
...
BLASFEMILOV: Pakistan har en forkastelig blasfemilov med dødsstraff – og lar ekstremister ta loven i egne hender for å forfølge kristne, hinduer og ahmadyaer, uten at overgriperne blir straffet, skriver Ed Brown. Bildet er fra en demonstrasjon i Islamabad til støtte for blasfemiloven. Foto: Anjum Naveed, AP Photo / NTB scanpix
debatt
Når trosfrihet blir ukvemsord
Del
Mens undertrykkelsen av trosfriheten og av religiøse minoriteter forsterkes i en rekke land, bruker norske politikere urovekkende mye energi på norske forhold.

India dyrker i økende grad hinduismen som statsreligion. Muslimene er mest utsatt for hat. Ekstremister får ofte gå løs på både muslimer og kristne, uten å bli straffeforfulgt.

Iran har akkurat sperret enda flere ledere for huskirker inne – de har startet på soning av straffer på fem års fengsel og mer, mens mange flere venter på endelig dom.

Pakistan har en forkastelig blasfemilov med dødsstraff – og lar ekstremister ta loven i egne hender for å forfølge kristne, hinduer og ahmadyaer, uten at overgriperne blir straffet.

Kinas grovt undertrykkende politikk stiller strenge krav i sin politisk vedtatte «samfunnskontrakt»: all religion skal preges av kommunistpartiets verdier. Trossamfunn skal kontrolleres. Fengsel, direktiver, dynamitt og gravemaskiner brukes mot dem som nekter.

Dette er store, globale utfordringer som roper mot oss i kampen for trosfriheten og i kampen for undertrykte religiøse minoriteter. Men dette preger i liten grad norsk politisk engasjement og debatt.

Jo, da, norske politikere er opptatt av Kina, heldigvis også av brutaliteten mot uigurene. Men den hardhendte undertrykkelsen av trosfriheten generelt – den verste siden Kulturrevolusjonen – går altfor ofte under den politiske radaren.

Vi ser dessverre også at land som USA og Ungarn i denne situasjonen politiserer trosfriheten. Det kan sette den livsviktige kampen i internasjonal miskreditt. Kampen for trosfriheten må ikke bli et storpolitisk spill.

I Norge har vi derimot hatt en polarisert debatt – om forbud mot omskjæring av jødiske og muslimske gutter, om politiske krav til trossamfunn som får offentlige midler og om forslag om å trekke tilbake støtte.

Jeg går ikke inn i debatten om de enkelte norske forslagene. Men vi vet at enhver tidsepoke har sine maktmidler. Jeg synes den norske iveren etter å bruke vår tids maktmidler er stor og at den norske debatten er urovekkende polarisert.

Vi trenger at norske politikere har kraft og mot til å stå opp for undertrykte religiøse minoriteter internasjonalt. Den kampen kan tape kraft når så mye polarisert energi brukes i norsk debatt.

Vi i Stefanusalliansen har påfallende nok merket økende etterspørsel etter innspill til norsk religionspolitikk i en tid hvor internasjonale overgrep roper mot oss og roper etter politisk engasjement. Vi utfordrer norske politikere til i større grad å vende blikket dit utfordringene er størst.

Nå må selvfølgelig religiøse ledere tenke nøye gjennom sider ved egen lære og praksis som gjør mennesker ufrie og blir «brente barn». Trosfriheten skal beskytte mennesker, ikke religioner eller makt og ikke krenke andre rettigheter.

Det kan sette kampen for trosfriheten i miskreditt når religiøse ledere bruker et kraftfullt religiøst språk for å kontrollere mennesker og når de raskt drar «forfølgelseskortet» ved kritikk.

Stater har på sin side rett til å sette grenser for praktisering av trosfriheten. Men grensene skal være formålstjenlige og nødvendige. De skal ikke diskriminere. Respekt, dialog og saklig debatt må være langt større enn iveren etter å bruke makt.

Det er grunn til å advare mot et konfliktnivå som gjør menneskerettigheten trosfrihet til et politisk problem i Norge. Politiske aktører må tenke gjennom om deres forslag diskriminerer minoriteter.

Jo større vilje det er til å bruke vår tids maktmidler, jo lettere er det for en minoritet å kjenne på majoritetsfrykten og å fremstille seg utsatt for makt. Det kan tegnes et bilde av Norge som et vanskelig sted for trosfriheten.

Det er helt legitimt å utfordre Jehovas vitner på sanksjonene som rammer dem som melder seg ut. Men de som vil lære maktbruk, kan dra til Russland hvor Jehovas vitner er forbudt.

Mens norske politikere diskuterer bruk av makt for å sikre viktig likestilling i trossamfunn, opplever kristne kvinner mange steder voldelige og seksuelle overgrep fra islamske ekstremister.

Kvinner i flere religioner er offer for tvangsekteskap, barneekteskap eller kjønnslemlesting. Dette er spørsmål i en helt annen «klasse» enn de sakene som fyrer opp norsk debatt om trosfrihet og likestilling.

Noen mener at trosfrihet og kvinners likestilling er uforenlige, mens rettighetene faktisk kan styrke hverandre. Vi må derfor unngå en avgrunn mellom religiøse ledere og forkjempere for likestilling.

Da har vi mye å lære av dem som kjemper for forandring. Her har religiøse ledere et stort ansvar, og mange har tatt det ansvaret.

I Egypt prøvde den koptiske biskop Thomas mange midler. Men han fikk ikke bukt med omskjæring av jenter i bispedømmet sitt før han satte seg ned og lyttet til kvinnene som stod for den farlige praksisen: De trengte pengene. Så skaffet biskopen internasjonal støtte til å gi dem andre inntekter. Praksisen forsvant.

Vår libanesiske partner Adyan har et program for å forandre familieretten og lovene for personlig status. Landet har, på samme måte som nesten alle land i Midtøsten, bare religiøse lover og domstoler på feltet. Her går statsmakt og majoritetsreligion i en vanhellig allianse. Lover og domstoler er på mannens side. Også barna rammes.

Adyans strategi er å arbeide med og ikke mot domstolene og lederne, det være seg muslimske eller kristne og sortere hva som er tro og hva som er kulturelle, skadelige skikker.

Norge har ingen stolt fortid i behandlingen av våre egne minoriteter – det være seg jøder, kristne utenfor statskirken eller samer og kvener. For å ta noen eksempler. Her har vi måttet ta oppgjør med gamle synder i tur og orden.

Vi har noe å lære av denne historien når våre lands myndigheter tar opp andre lands undertrykkelse ved åpent og ærlig å snakke om egne erfaringer, synder og oppgjør.

Men vi har også noe å lære når vi diskuterer dagens religionspolitikk. Norske politikere bør lære av vår egen beklagelige vilje til å bruke makt mot religiøse minoriteter for ting majoriteten misliker.

Alle må trekke pusten før våre moderne maktmidler tas i bruk. Respekt, saklig debatt, kunnskap og dialog kan være viktige bidrag til å sikre mennesker frihet fra misbruk av religiøs makt – og fra statlig.

stefanusalliansen,ed brown,trosfrihet,debatt,forfulgte kristne,meninger,blasfemi,muslimer,islam