Åndelige nådegaver

Den siste tiden har det vært noen innlegg i Dagen og Korsets Seier om Den Hellige Ånds betydning og manifestasjoner. Men det ligger en fare i å fokusere mer på Den Hellige Ånd enn giveren, Jesus Kristus. Vi står alle alltid i fare for å havne i selvbedrag og i sjelisk rus.

Jeg har vokst opp i frikirkelig sammenheng og hørt mange tungetaler med tydning. Sverre Kornmo sier følgende i sin bok om «Den Hellige Ånd» (Filadelfiaforlaget, 1975): «Det må dessverre konstateres at meget av de åndelige velsignelser i form av Åndens dåp og Åndens gaver, er blitt forflatet og ringeaktet på grunn av overfladisk rus bare i følelseslivet, eller stemninger.»

De Åndelige nådegaver er omtalt på flere steder i Bibelen. Vi kjenner beretningen fra Apg 2,6–8: «Da denne lyden hørtes, samlet det seg en stor folkemengde. Og de ble forvirret fordi de hørte dem tale enhver på sitt eget språk. De ble helt ute av seg av undring og sa: Er ikke alle disse som taler, galileere? Hvordan kan det da gå til at hver av oss hører vårt eget språk, det som vi er født i, …?»

Paulus omtaler de Åndelige gaver i 1 Kor 12. Her sier han at Åndens åpenbarelse blir gitt enhver til det som er gagnlig. I slutten av kapitlet sier han: «Taler vel alle med tunger? Kan vel alle tyde dem?» Videre sier Paulus i 1 Kor 14,5: «Likevel ønsker jeg at dere alle talte med tunger, men heller at dere talte profetisk. For den som taler profetisk, er større enn den som taler med tunger, hvis han da ikke tyder det, så menigheten kan få oppbyggelse av det.»

Det har vært hevdet at tungetale ikke kan være virkelige språk, at det kun var noe som hendte på pinsedag for 2000 år siden. Det er avlagt doktoravhandlinger om tungetale (Glossolalia), og man har naturligvis ikke kunnet bevise at det har dreiet seg om språk, men hvordan skulle man kunne avgjøre om de som talte i tunger var i sjelisk rus eller virkelig var under Åndens påvirkning i de lydopptak som ble gjort? Den Hellige Ånd er Hellig, man må ikke tro at man skal kunne forske på Helligånden! – og, i vår menneskelige dømmekraft, kunne finne endegyldige svar.

Det er imidlertid eksempler fra vår tid at tungetale kan være forståtte språk (Xenolali). Jeg skal innskrenke meg til tre eksempler:

Den kjente evangelist og sangforfatter innen pinsebevegelsen, Werner Skibsted, fortalte meg i sin tid at han ved en anledning fikk et budskap i tunger, som han også fikk tydningen til. Sokneprest Fretheim, som virket i Halden på den tid, var til stede på møtet. Han kunne fortelle at budskapet var på høgfinsk, og at tydningen var korrekt, da han kunne dette språket. Denne hendelsen bekreftet flere troverdige vitner for meg, og jeg fikk også en skriftlig bekreftelse fra Skibsted.

Ved et annet møte for en del år siden talte en mann i tunger på et indiansk stammespråk. Jeg kjente ham personlig. Budskapet ble tolket av en hjemmeværende misjonær (Berger Johnsen), som fortalte for hele menigheten at han ikke tydet, men tolket tungetalen, da han kunne dette stammespråket (fra Nord-Argentina).

Min kusine, Solveig Langseth, som i mange år var kongomisjonær, fortalte meg følgende: Under et bønnemøte begynte en av de innfødte, som bare kunne sitt eget språk, å tale i tunger på norsk. Budskapet var om Jesus gjenkomst. Etter en stund begynte han å tale på engelsk, for så å komme med det samme budskapet til sine egne på swahili.

Paulus sier at tungene enten kan være til egen oppbyggelse i bønnelivet (1 Kor 14,4) eller til tjeneste i menigheten. Men det ligger en fare i å tro at man kan bruke tungetale når man vil etter eget ønske – da er faren stor for selvprodusert tale og «fremmed ild» (se 4 Mos 3,4).