Hvem definerer inklusivismen?
Kjøde praktiserer en debatteknikk med å beskrive en posisjon som jeg ikke har, og så polemisere mot den. Dette kalles gjerne for bruk av «stråmann».
Utgangspunktet for ordskiftet mellom Rolf Kjøde og meg om hva som er «inklusivisme» i religionsteologien, startet med Kjødes anmeldelse 16. mai av min bok «Men hva med de andre?».
I denne boken beskriver jeg en form for inklusivisme som står meg nær, og som åpner for en bønn og et håp om frelse også for andre enn dem som har hørt evangeliet og tatt imot det.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men jeg skriver også at et slikt håp og en slik bønn ikke kan opphøyes til selve løsningen på spørsmålet om muligheten for frelse for dem som ikke er kristne, og at faren for å gå fortapt ikke kan forties.
Den formen for inklusivisme som jeg beskriver, fastholder at det ikke finnes frelse uten gjennom Kristus, at religionene i seg selv ikke er frelsesveier, og at evangeliet må forkynnes for alle.
I sin anmeldelse tegner så Kjøde opp en mer radikal form for inklusivisme, og hefter sin vurdering av min teologi til denne.
Inklusivismen som Kjøde beskriver, mener at frelsen ikke eksklusivt er å finne i Skriftens åpenbaring av Kristus, at religionene er inkludert i spørsmålet om frelsen, og at det ikke er nødvendig å proklamere evangeliet.
Alt dette er temmelig nøyaktig det motsatte av det jeg skriver i min bok.
Dette siste punktet om forkynnelsens manglende nødvendighet har han senere sagt at han ikke vil tillegge meg, og det er jeg glad for.
Samtidig hevder han fortsatt at selv en forbeholden tilslutning til inklusivismen, som den jeg leverer, i likhet med alle former for inklusivisme med nødvendighet må romme en oppfatning av et «frelsende nærvær» i andre religioner. Men dette er altså ikke innenfor en treffende definisjon av den inklusivismen jeg beskriver.
Paul Hedges viser i boken «Controversies in Interreligious Dialogue and the Theology of Religions» hvordan det finnes et større spenn innen inklusivismen enn det Kjøde definerer.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det finnes en inklusivisme som ser et «frelsende potensial» i andre religioner (f.eks. Karl Rahner), mens andre former for inklusivisme ikke gjør det (f.eks. John N. Farquhar – en klassisk pioner innen inklusivismen).
Kjøde praktiserer en debatteknikk med å beskrive en posisjon som jeg ikke har, og så polemisere mot den. Dette kalles gjerne for bruk av «stråmann».
I Kjødes forrige innlegg mot meg (28. mai) viser han til et dokument fra Kirkenes Verdensråd (KV), og kritiserer dette for en gal forståelse av frelse og misjon.
Effekten av dette blir imidlertid ikke bare en kritikk av KV, men også av min posisjon. Men jeg har aldri henvist til eller brukt dette dokumentet på noen måte.
Når jeg så ba ham begrunne hvorfor han benyttet seg av en slik klassisk stråmann-strategi, er svaret nå i hans siste innlegg at det er «interessant og viktig for Dagens lesarar at ein i Kyrkjeverdsrådet går så langt som dei gjer …»
Han skriver videre at dette dokumentet har «har så langt berre fått positiv mottaking og bruk i Den norske kyrkja sine økumeniske fora.»
Hva angår dette dokumentets bruk i Den norske kirke, så har det ikke vært drøftet der jeg har vært til stede, og jeg har altså aldri referert til det.
Kjøde finner det likevel relevant å bruke et slikt dokument som bakgrunn for å beskrive min posisjon eller i det minste konsekvensene av denne. Hvorfor skulle han ellers nevne det i nettopp denne sammenhengen?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Kjøde kan sikkert ha rett i kjennskap til et slikt dokument kan være interessant og viktig for Dagens lesere, men da kan han jo bare skrive et eget innlegg om dette. Slik han bruker det i denne diskusjonen, tjener det til å fortegne andres meninger.
Her må jeg bare gjenta avslutningen fra mitt forrige innlegg: Dessverre har denne strategien vært ganske gjennomgående i Kjødes omtale av min bok og i ordskiftet vi har hatt etterpå.
