KNAPT FLERTALL: - Hva slags flertall er det hvis barnets stemme ikke er hørt, og et knepent flertall avgjør en så en stor forandring for hele folkets og barnets, det vil si - framtidens borgere? Hastverk er fortsatt lastverk i Norge, skriver kronikkforfatteren.

Ny folkelig dialogkultur 
– for barnets skyld

Som en veileder som ofte får høre om menneskers sår fra barndom og oppvekst, er jeg dypt urolig for at den nye bioteknologiloven ikke styrker, men svekker sterkt barns gode fremtid i det gode Norge.

For barnets skyld - har jeg tidligere skrevet innlegg mot liberalisering av den bioteknologiske loven som ble vedtatt den 26. mai. Jeg fulgte debatten i Stortinget og må først uttrykke min anerkjennelse til dem som argumenterte for loven. Jeg lyttet til hva de la vekt på og opplevde deres overbevisning som troverdig. Deres kamp for kvinnens valgfrihet var preget av et ønske om å gjøre noe godt for samfunnet.

Og dernest må si at jeg savnet blikket på barnet og en ærlig dialogvilje til å samtale om de sårbare dilemmaene. Ordet dilemma ble få ganger nevnt, og da som et abstrakt ord, uten den reelle smertens innhold. Dermed ble dialogen og barnets stemme fraværende.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Norge bør ikke havne i en tiltagende polarisering i den offentlige debatten - med den sterkestes rett som mål. La oss derfor våge å utvikle en offentlig sårbar, langsom dialogkultur. Vi trenger å lytte til begge sider i tillit til at også den andre vil noe som kan bli til et gode for samfunnet. Her må vi kristne kanskje endre tilnærming? Forutsetter vi at motstanderen bare representerer en ond vilje, blir det ingen dialog.

Det som kjennetegnet de fleste talene i Stortinget - var en deskriptiv, fortellende framstilling av de delvis smertefulle begrensinger den gamle loven påførte kvinner. Det vekket sympati. Men hva med vår empati for framtidens barn som ennå ikke kan fortelle? Kan ikke en framtidig dialog ta til i empati for kvinnene og barnet? Det ville kunne overraske oss alle.

La meg her supplere det ensidige blikket på kvinnen situasjon - med blikket på barnet. Som en veileder som ofte får høre om menneskers sår fra barndom og oppvekst, er jeg dypt urolig for at den nye loven ikke styrker, men svekker sterkt barns gode fremtid i det gode Norge. Ja, den nye loven kan påføre mange barn store lidelser.

La meg stille følgende 12 konsekvensetiske spørsmål som denne loven kan påføre barnet:

1. Hva gjør den nye loven med et barn der mor fødte med planlagt farssløshet? Vil barnet verdsette å vokse opp uten en far?

2. Gjør ikke loven et barn med bare én forelder, mer utsatt for større utrygghet for å miste denne ene? Vil barnet verdsette dette?

3. Gjør ikke loven at barnet, uten kunnskap om faren, (i alle fall de første 15 år og kanskje for resten av livet), blir frarøvet ett av to slektskapsbånd og arvelinjer? Gjør ikke dette disse barna mye fattigere?

4. Gjør ikke loven at et barn som ikke får vite sannheten om sitt opphav, - usikker og spørrende de første 15 år? Jeg vet at barn under 10 ofte kan føle seg urolig for om de virkelig stammer fra de foreldre som omgir dem. Vil de verdsette denne usikkerheten?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

5. Gjør det barnet godt å få vite ved 15-års alder at det har «tre» foreldre, en egge-mor, en far og en oppdragsmor? Vanskeliggjør det ikke dannelsen av en sunn identitet?

6. Gjør ikke det noe med ens identitet å få vite at en er blitt kjøpt (egg) - som jo loven åpner for? Vil det ikke bli en belastning for barnet å sammenligne seg med barn rundt seg som er blitt til ved en naturlig tilblivelse?

7. Gjør ikke en lov som fratar barnet retten til å bli oppdratt av sin biologiske far og mor, som jo FNs barnekonvensjonen skulle sikre, - det svært provoserende når barnet får vite om sine menneskerettigheter?

8. Gjør en slik lov det mulig for Norge å forbli en anerkjent forkjemper for menneskerettighetene, noe vi ellers oppdrar våre barn til å være stolt over?

9. Gjør ikke en lov som gir enslige kvinner rett til barn, at det også på sikt blir nødvendig å gi enslige menn den samme rett - i likestillingens navn? Vil barnet som da må fødes av en surrogatmor verdsette at en kvinne blir brukt og betalt for det?

10. Gjør ikke loven barnet til en «kjøp-og-salg»-vare? Kan det bety noe godt for barnets selvfølelse og identitet?

11. Gjør ikke en lov som påfører alle friske gravide en screening med målet å finne avvik fra den beste/ perfekte kromosomsammensetning - at det blir flere aborter, også av friske fostre, fordi man feiltolket testen? Vil framtidens barn, verdsette dette og at de neppe får vokse opp og leve sammen med downs - og andre avvik? Vil barn få et bedre liv med etter hvert mer og mer «perfekte barn» rundt seg?

12. Gjør ikke loven at teknologi og pengemakt i stadig tettere kombinasjon løsriver reproduksjonen fra det naturlige, til bruk for våre egne formål? Vil framtidens barn verdsette at en dekonstruksjon av naturens økologiske helhet i enda større grad utvides, til også å gjelde selve menneskelivet og dem selv?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Inntil i dag har jeg ikke hørt gode argumenter som gjør det mulig å svare et begrunnet «nei» resp. «ja» på disse spørsmålene. Å spørre på vegne av barnet er helt på sin plass - og bør ikke kunne snakkes bort som bruk av «pekefinger».

En samfunns-dialog må vekte konsekvensetiske følger for barnet, så vel som for kvinnene. Bare en ærlig dialog kan skape balansen. Kunne ikke lokale og nasjonale kristne ledere invitere til en slik dialog for å komme ut av skyttergravene?

Kan vi ikke i tillit til hverandre- begynne med en rolig dialog nå? Bør ikke vårt folk fra nord til syd på forskjellige nivåer få mulighet å delta i en sindig og ærlig samtale ansikt til ansikt? Først etter en slik langsom dialog, vil folket virkelig kunne danne et sant folkedemokratisk, begrunnet flertall. Først da vil en gjensidig toleranse, å være enig i å ha blitt uenig, kunne bli resultat. Ja, da må det til slutt gjelde at ingen skal tvinges i så etisk betente spørsmål. Heller ingen kristen tvang i det godes navn. Gud lar oss velge. Det gjelder her å la naturen være natur uten å manipulere den med tvang.

Men uten en, ikke forhastet, folkelig dialog er det ikke et sant folkelig flertall som kan og har tatt valget. Hvorfor skal Norge bare være kjent for en slik sindig samtale i arbeidsrettssaker og når det kommer til pengene, lønningsforhandlinger, men ikke i store, etisk forandrende valg? Ja, til slutt må flertallets valg aksepteres i en demokrati. Men det vil gi oss et mye mer sannferdig og robust demokrati når flest mulig borgere blir med i en langsom og rolig folkelig samtale - også på lokalplan. Mange tunge etiske valg venter oss i nær framtid, - de bør ikke bare overlates de få folkevalgte i sitt maktspill. Folkeavstemning og forandring av lover bør også vurderes. Det kan vise seg som demokratiets beste vern.

Hvem kan og vil begynne en folkelig dialogkultur?

Den 26.5. var det i Stortinget ingen dialog, men bare maktspråk. Hva slags flertall er det hvis barnets stemme ikke er hørt, og et knepent flertall avgjør en så en stor forandring for hele folkets og barnets, det vil si -framtidens borgere? Hastverk er fortsatt lastverk i Norge.

La oss be om et digitalt opprør for en folkelig dialogkultur, som lar de svakeste komme til orde, om ikke med egen stemme så med lånt stemme! For barnas skyld!