Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
debatt
Fortapelse og frelse
Del
Som kristen er det krevende å tenke på fortapelsen. Som forkynner er det krevende å tale rett om den.

Det skjulte hører Herren vår Gud til, men det åpenbarte er for oss og for våre barn til evig tid (5Mos. 29,29).

Men hva er skjult, og hva er åpenbart? La oss ikke blande dette. Flere ganger presiserte Jesus hvorfor han kom til jord. I Luk. 19,10 sier han: Menneskesønnen er kommet for å søke og å frelse det som var fortapt.

Som kristen er det krevende å tenke på fortapelsen. Som forkynner er det krevende å tale rett om den. Men vi tror på en Gud som har et hjerte! En Gud som var full av sorg i hjertet da han måtte sende vannflommen i Noahs dager (1Mos. 6,6).

Hva sier det meg? Gud opplever en sorg når mennesker velger sine egne veger, en sorg som kan liknes med den som en forlatt ektefelle opplever, eller som foreldre opplever om et barn blir revet bort.

Du ser, det hebraiske språket bruker det samme begrepet om en forlatt kvinnes hjertesorg (Jes. 54,6) og om Davids rystende sorg over tapet av sin opprørske sønn Absalom (2Sam. 19,2). Guds sorg brøt fram i frelserens gråt over Jerusalem, som ikke trodde på han (Luk. 19,41).

Fortapelsen er derfor ikke bare at mennesker taper seg selv, taper det livet vi ble skapt til, men det er også at Gud mister mennesker som han har skapt, og som han elsker. Alt på Bibelens første sider hører vi hvordan det gikk galt med menneskene i tidenes morgen. Alt dette hører til det som er åpenbart for oss.

Og da må vi vel kunne si at syndefallet var en katastrofe, ikke bare for menneskene, men også for vår Gud. Jeg tror det er viktig at vi lever oss inn i dette. Og at det får prege den krevende formidlingen av den harde læren om fortapelsen.

Vi kan spekulere over hvordan det var mulig at det kunne gå slik som det gikk i Edens hage. Men det ligger vel i det skjulte som hører Herren til. Men fordi Gud er kjærlighet, satte han i gang sin store redningsaksjon og gav oss mulighet til frelse.

Han gjør det han kan for at vi skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. Derfor blir det også så stor glede i himmelen over hver eneste synder som vender om (Luk. 15).

At fortapelsen ikke bare er en mulighet, men synderens naturlige utgangspunkt, må vi lære av Guds ord. Det er ikke Gud som er problemet, men det er vi. Men at Gud, som sørger over alle som han er vred på, også elsker oss, har vi et ugjendrivelig bevis på i soningsverket på Golgata.

Har han en slik medynk med en syndig menneskeslekt, gir han sin enbårne Sønn til soning for våre synder, da må jeg elske han igjen. Og da må evangeliet ut til hele verden. For frelsen er jo en mulighet!

Og en dag er det for sent å ta imot. Dette hører også til det som er åpenbart for oss. Ingen kan stille krav til Gud, men alle som ikke kjenner Gud, kan med rette stille krav til oss som har fått lære han å kjenne. Til dem står vi i gjeld (Rom. 1,14).

debatt,ragnar andersen,meninger,fortapelse,fortapelsen,jesus