Om hilsekultur

Hva mener vi egentlig når vi i Norge spør «hvordan har du det» eller «hvordan går det»? Og hva skal vi egentlig gjøre med svarene?

I Birmingham i England møtte jeg en hilsekultur det tok meg litt tid å forstå. «You alright?» var spørsmålet jeg fikk på første sosiale samvær jeg deltok på. Sånn cirka oversatt betyr det «Går det bra med deg?» Og jeg tok spørsmålet på alvor første gangen. Jeg forsøkte å faktisk svare. Andre og tredje gang ble jeg litt bekymra, så jeg dårlig ut? Hva gjorde at folk spurte om det gikk bra straks de så meg?

Så gikk det opp for meg at det svaret folk forventet var det samme spørsmålet tilbake. Dialogen skulle altså foregå omtrent slik:

«You alright?»

«You alright?»

Og så gikk man videre uten å stoppe. Det var simpelthen den måten man sa «hei, hei» på.

Om å tenke.

I Norge har vi litt andre spørsmål. Men det vi har felles med menneskene i Midt- England er at vi forventer ikke noe svar. I hvert fall ikke noe reelt svar. Vi hilser med «Åssen går det?», «Halla, skjer a?», «Hvordan går det?». Amerikanerne har samme hilsekultur. Men de har også et godt svar. «If you really want to know, pull up a chair». Altså: «Hvis du virkelig vil ha svaret, så sett deg ned så vi kan snakke».

For noen dager siden slengte jeg ut et «hvordan går det med deg». Men jeg møtte motstand. Jeg møtte en som ble irritert av spørsmålet og som istedenfor å svare problematiserte selve spørsmålet. Da begynte jeg å tenke meg om. Hva slags hilsekultur har vi? Og hva spør vi om? Og hva gjør vi med svarene?

Om å se.

For ved første øyekast virker spørsmålet overflatisk, det ser ut som et alminnelig «hei, hei». Men ved nærmere ettersyn gir tosekunders-spørsmålet «hvordan har du det?» den som spør en rekke gode svar. For eksempel kan man, hvis man faktisk ser på det mennesket man snakker med, se hva som skjer. Blir spørsmålet møtte med et hyggelig blikk og et smil og et spørsmål tilbake? Det betyr jo: «alt vel, takk for at du spurte.»

Men noen ganger kan man fange opp noe annet, en sorg, stress, strev, selv i en tjue sekunders «hei, hei»-samtale. Og dagen eller uka gir ofte mulighet til å følge opp i etterkant. Det kan være en vennlig tekstmelding. Eller kanskje ta seg tid til en ekstra prat i etterkant av et møte. Eller kanskje til og med en telefon. «Du, da jeg traff deg, så tenkte jeg du kanskje hadde en dårlig dag, skulle vi tatt en kaffe»? Graden av respons må jo selvsagt tilsvare relasjonen. Men selv tjuesekundern gir oss muligheter til å følge opp.

Om å lytte.

Og noen ganger blir et enkelt spørsmål til en to minutters samtale. Men to minutter kan endre noe. To minutter med en elev eller student kan medføre at foreleseren eller læreren husker på å spørre litt ekstra om hvordan det går neste gang. Av og til er to minutter eller tjue sekunder det som gjør at vi husker på andre i bønn. Noen ganger er to minutter alt vi trenger å bli møtt med også. Det kan snu hele dagen fra vond til god. Det kan gi en opplevelse av å bli sett, bli møtt, være verdsatt.

Ofte ender «hvordan har du det» bare med overflatisk prat. Men noen ganger er alminnelig småprat det vi trenger. Vi vet jo ikke hvordan praten lander. Noen ganger blir den faktisk en oppmuntring, en pause, et vennlig håndtrykk fra menneske til et annet.

Om å tåle.

En sjelden gang fører spørsmålet til at døren slås opp på vid gap og alt som er i roterommet innenfor detter ut. Den som spør «hvordan har du det» og faktisk er villig til å se og lytte kan ende opp med en times samtale om livet. Noen ganger kan det være et vondt liv. Et spørsmål kan bli besvart med gråt og lange svar om hvordan vedkommende faktisk har det. Det har vi ikke alltid rom for. Eller tid til. Det å få et sånt svar kan være krevende. Men jeg tenker at det å våge å virkelig vise hvem vi er, er det få som gjør. Så de som faktisk våger å gråte foran andre, å ta rom for å vise hvordan de oppriktig har det, de bør vi verdsette.

Om å spørre.

Neste gang du hører deg selv si «hvordan går det?» så er det altså ikke bare en hilsekutyme. Det er en mulighet. Du kan få mange svar på kort tid. Spørsmålet ditt kan dessuten gjøre den som får det rikere. Og samtidig så gjør et ærlig spørsmål oppriktig ment livet kanskje mer spennende og rikere også for den som spør?