DEBATT: «Misjonsbefaling om å
...
DEBATT: «Misjonsbefaling om å være hans vitne i det nære miljø, videre i hele landet «og like til jordens ende.» Dette skal Åndens gaver og kraft brukes til, frimodig og alltid. «I hans kraft skal vi vinne de andre», skriver Axel Bremme. Foto: Adobe Stock
debatt
«Men dere skal få kraft»
Del
Dette løftet ga Jesus sine disipler. Etter Apostlenes gjerninger var det hans avskjedsord før han fór opp til himmelen. Det siste han ville si dem, det avsluttende her på jord. Heretter skulle han være hos dem «usynlig, dog til stede».

Disiplene hadde nettopp stilt ham spørsmålet: «Herre, er det på den tiden du vil gjenreise riket for Israel?» Ønsket om å få den slags innsyn, imøtekom Jesus ikke. Han avviste det med tydelig beskjed: «Det er ikke deres sak å vite tider eller timer, som Faderen har fastsatt av sin egen makt.»

Dermed er det presisert at ikke alle våre spørsmål kan besvares, om de er aldri så alvorlig ment og ønsket av mange. Særlig gjelder det spørsmålene om når, hvordan og hvor hen Gud vil handle med folk og land. Og enda mer om tiden for Jesu gjenkomst og hans herlighetsrike. Noe hører bare Herren til. Vi er ikke tjent med og heller ikke i stand til å få vite alt det som vår Far i himmelen har bestemt om tidene for alle sine planer og handlinger. Vår sak er å innordne seg hans beskjed om hva som tilkommer oss.

Vi hadde vært spart for mye spekulasjoner og villfarelse, om denne veiledning fra Jesus ble hørt og fulgt. Det er verken fromt, tegn på åndelig visdom eller ydmykt å ville vite det som ikke hører til det åpenbarte.

Jesus vendte disiplenes fokus på det de da mer enn noe hadde behov for. Nemlig den åndskraft de trengte for det kall de skulle ha ansvar for. Med et «men dere», tar han dem likesom til side, viser dem sitt behov og lovte dem det de nå trengte fremfor noe annet: «Dere skal få kraft i det den Hellige Ånd kommer over dere».

Med dette løftet, ga han altså sin siste beskjed. Den gjaldt deres utrustning, ressursen de fremfor noe måtte ha om de skulle være i stand for sitt krevende kall, apostelembetet. Løftet gjaldt ikke alt de kunne trenge av midler, kunnskap, innsikt og erfaring, men Åndens kraft.

De fikk snart oppleve kraften «fra det høye», mektig, voldsomt, intenst og overveldende. Gud bekreftet sitt nærvær ved tegn i naturen, ved syner og språkunder. Og ikke minst ved tydelig, åndsfylt vekkelsesforkynnelse. Ved Guds under kunne folk fra mange land høre, forstå og ta imot budskapet. Tre tusen ble omvendt og frelst samme dag.

Pinsen påminner om å erkjenne vårt stadige behov for Åndens lys og kraft. Som Jesu disipler den gang, er også vi iblant opptatt med ting og tanker på siden av det nødvendige og nyttige. Mens det vi trenger mest, ofte blir oversett eller glemt. Det kan visst være grunn til å spør:

Er den tredje høytid blitt det kristelige stebarn, som vi nok vedkjenner oss, men ikke har de sterke behov og følelser for. En markering som vi bare har med, men uten at den forårsaker særlig refleksjon eller gis nevneverdig betydning og plass. Er pinsens budskap gjort til et stykke bibel historie for spesielt interesserte? Eller har man sett at vårens høytid i motsetning til de to foregående, er den konstante, gjentagelsens og fornyelsens høytid?

Så sant vi identifiserer oss med den samme frelser og tro som ble forkynt på pinsedag, er vi under samme løfte om å få den Hellige Ånds gave. Pinsen skal ikke bare minnes og feires. Den er høytiden med bud om den stadige virkning, den gjentagende kraft, den fortsettende velsignelse, den uopphørlige inspirasjon og glød. Pinsen er Guds fornyende gjerning i oss og ved oss.

Den historiske beretning om «pinsefestens dag» i Jerusalem, viser oppfyllelsen av Jesu løfte om å sende talsmannen, Den Hellige Ånd. Det skal vi både minnes, takke for og feire. Men vi må ikke tolke det som at den begivenheten kun hører apostlene og de første kristne til. Eller at åndsmeddelelsen ble gitt dem på alles vegne og en gang for all tid. Som løftet om å få Åndens kraft måtte oppfylles på den enkelte den gang, må den også i dag mottas personlig og ved tro.

Pinsen er vekkelsens høytid. Den er ransakelsens og rystelsens og sjelenødens og bekjennelsens Gud-gitte øyeblikk for oss alle! Pinsen gir oss den stund vi for alvor må spør: «Hva skal vi gjøre, brødre?» Og den gir oss det svar som er forstummet og nesten borte i vår tids forkynnelse: Omvend dere»!

«Og dere skal være mine vitner». Det var Jesu forpliktende beskjed som fulgte gaven. Misjonsbefaling om å være hans vitne i det nære miljø, videre i hele landet «og like til jordens ende.» Dette skal Åndens gaver og kraft brukes til, frimodig og alltid. «I hans kraft skal vi vinne de andre».

debatt,den hellige ånd,jesus,israel,åndskraft,pinsen,høytid