Menighetsledere må lytte til avhopperes historier

Nå tidligere medlemmer og ungdomsledere i frikirker forteller sine historier om hvorfor de forlot både tjeneste og menighet, gjør vi lurt i å lytte. For hva om deres historier stadig gjentar seg i våre sammenhenger?

Sist søndag (24.5) beskriver Elisabeth Kleppe, som forøvrig er min fars kusine, i en lengre kronikk i Bergens Tidende hvorfor hun på slutten av 90-tallet vendte ryggen til både menighet og tjeneste som en profilerte ungdomslederens høyre hånd. Hun virker ikke bitter. Intensjonen synes hvert fall delvis å bidra til økt bevissthet – og forbedring – i lavkirkelige sammenhenger.

Tidligere i mai kom også tidligere medlem av pinsemenigheten i Mosjøen, Håvard Nilsen, ut med romanen «Du», delvis basert på egne erfaringer. «Jeg er veldig takknemlig for en del av de erfaringene jeg har fått i karismatiske miljøer, men samtidig er jeg fremdeles rasende over det usunne som var», sier han til Vårt Land fredag 15.5. Heller ikke her er svartmaling og hevngjerrighet en driver.

Kan begge deres historier i stedet sees som milde profetrøster vi bør lytte til? Historiene deres oppstår ikke i et vakuum. De kommer i en lang rekke av mer eller mindre ekstreme erfaringer som dem vi har hørt fra Anders Torp og Rut Helen Gjevært med VGTVs serie «Frelst». I fjor høst slo filmen «Disco» over oss. Selv om lavkirkeligheten ikke følte seg rett gjengitt, fant den også – heldigvis - mye læring i den.

Selv hadde jeg ganske krevende erfaringer da jeg som ivrig tenåring lot meg rive med av Jesus-begeistringen i det som var Levende Ord Bibelsenter i Bergen. Dette skriver jeg også litt om i min siste bok «Samfunnsbyggere». Jeg kjenner igjen utsagnet fra Nilsen. Jeg er svært glad for mye av det jeg fikk med meg de årene, men endte med en indre overbevisning som tydelig sa at det jeg opplevde, ikke var den formen på kristenliv jeg ønsket å leve i.

På grunn av godt jordete omgivelser brente jeg ikke fingrene helt, og tross behov for å bearbeide opplevelser, er jeg fortsatt aktiv i en frimenighet i dag.

Vi kan avskrive Kleppe og Nilsens historier med at mye er endret nå. Deres erfaringer går 20 år tilbake i tid. Da tror jeg likefullt vi begår en feil.

Det siste halvåret alene har jeg vært i samtaler med to «avhoppere» – som inntil nylig var svært engasjerte som profilerte ledere i etablerte pinsemenigheter. Var de overengasjerte og passet de ikke helt på seg selv? Helt sikkert, men ledere rundt slike frivillige bærer også et ansvar. Det jeg spør meg om, som jeg også leser hos Kleppe og Nilsen, er dette: Er målet av og til viktigere enn menneskene i våre sammenhenger?

Undersøkelser fra Barna Research viser at vi mister mellom 60 og 70 prosent av barn oppvokst i kristne menigheter, før eller inn i ung voksen alder. I tillegg til manglende disippelgjøring – eller trosformidling – i hjem og kirke er koblingen mellom unge og voksne en utfordring. Få unge voksne i den amerikanske undersøkelsen «You lost me» fra 2011 hadde voksenrelasjoner å lufte frustrasjon, spørsmål eller livsvalg med, utover egne foreldre. I tillegg mangler koblingen mellom troen og studie- og arbeidsliv, viser forskningen.

Det er oppmuntrende å se at mange kirkesamfunn og enkeltmenigheter nå tar eierskap til disse punktene. Men fortsetter en kultur å bygges hvor Guds rike primært synliggjøres gjennom kirkens aktiviteter, kan det lett gå i ball om aktivitetsnivået i perioder blir for høyt. Da knyttes ikke bare tro, men også identitet inn i menighetssektoren av livet, mens de andre delene hverken får pust, næring – eller hjelp til å ta troen med i livet som skal leves utenfor kirkens fire vegger.

Spenningen mellom tro og arbeid handler altså ikke bare om manglende hjelp til å forstå sin gudstro i arbeidslivets kontekst, men at gudstroen kun plasseres i en ramme av kirke eller menighet. Det kan gi grobunn for frafall – ikke bare fra menighetsfellesskapet, men også fra troen.

En av mine største sorger er å se alle mine venner og bekjente som i oppvekst og ungdomsår fant stor glede i å delta i det kristne fellesskapet, men som brente fingrene og ikke lenger gjør det. Jeg savner dem.

La oss våkne så vi i vårt lavkirkelige engasjement ikke gjøre samme feil i nok en generasjon. Det krever en ekstra runde selvrefleksjon –og om nødvendig: Konfrontasjon.