WILLIAM BOOTH: – De største fa
...
WILLIAM BOOTH: – De største farene i det tjuende århundre vil bli: en tro uten Den Hellige Ånd, kristne uten Kristus, tilgivelse uten omvendelse, frelse uten gjenopprettelse, politikk uten Gud og himmel uten et helvete, sa William Booth helt på slutten av sitt liv. Bildet viser en statue som er plassert utenfor William Booth College på Denmark Hill i London. Foto: Kenneth Fjell Rasmussen
Veien til helvete er brolagt med gode hensikter
Del
Jeg har respekt og forståelse for at mange har kvaler med læren om livets utganger. I noen tilfeller kan det være et sunnhetstegn. Dette gir oss imidlertid ikke lisens til å revidere evangeliets tekster etter eget forgodtbefinnende og tidsånden.

Alle alle vil vi ha med, vil vi ha med til himmelen var en av de første sangene jeg lærte i tidlige barneår. Vi sang den flittig på søndagsskolen, på barnelag og guttelag.

Allerede som liten gutt forstod jeg intuitivt hvorfor vi ville ha med så mange som mulig til himmelen. I himmelen skulle alt bli bra. Min mor fylte opp hele Caravellen med barn i gata som ville være med på barnelaget. Min mor hadde lest misjonsbøkene til Asbjørn Aavik og var fylt med denne hellige uroen for de som ikke kjente Jesus.

Nå mange år etterpå er jeg takknemlig for den enkle teologien jeg fikk næring av som liten gutt på et lite bedehus. Når jeg i dag ser hva slags teologi som konstrueres på universiteter og høyskoler rundt om i landet slår det meg hvor annerledes den er. Søndagskolelærerne åpnet veien til Jesus, sannhetene var så lette å gripe, det kjentes så naturlig. Nå synes alt så komplisert så vanskelig. For meg virker det som om evangeliet mister sin brodd i takt med studiepoengene som hoper seg opp.

Det siste nye utslaget kommer fra biskop Halvor Nordhaug. I sin siste bok «Men hva med de andre» pusser biskopen støvet av den eldgamle tanken om at alle vil ende opp i himmelen. Universalismens vind har blåst gjennom hele kirkehistorien med ulik styrke fra Origenes i det tredje århundre til Barth i det tjuende. Nå ser det ut til at den kalde trekken igjen har nådd kirkebenkene i den norske kirke.

Gå inn gjennom den trange porten! For vid er porten og bred er veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den, sier Jesus i evangeliet etter Matteus. Jeg husker ennå hvordan den brede og den smale veien ble illustrert på søndagsskolen. Ingen taler mer om livets to utganger enn nettopp Jesus. Biskopen har imidlertid blitt usikker. Kan Jesus ha tatt feil? Har han misforstått? Kanskje kjenner vi Faderen bedre enn Sønnen selv?

– Våre venner som lengter etter å kvitte seg med evig dom burde slutte å krangle med Gud og heller adlyde Guds bud mens det ennå er tid, sa kirkefaderen Augustin.

– De største farene i det tjuende århundre vil bli: en tro uten Den Hellige Ånd, kristne uten Kristus, tilgivelse uten omvendelse, frelse uten gjenopprettelse, politikk uten Gud og himmel uten et helvete, sa William Booth helt på slutten av sitt liv. Augustins og Booths utsagn taler profetisk inn i vår kontekst.

Jeg har fulgt debatten i kjølvannet av Nordhaugs bok med stor interesse. Flere har pekt på de eksegetiske utfordringene i forbindelse med alles endelige frelse noe også Nordhaug i motsetning til sin kollega Tor B. Jørgensen erkjenner. Nordhaug havner i en slags mellomposisjon og vil hente inn mer overgripende bibelske motiver. Rolf Kjøde påpeker med rette at denne argumentasjonen har blitt brukt som brekkstang tidligere.

Biskopen oppfordrer til å veie våre ord og til å ta vare på det store alvoret. Vi kan ikke finne løsningen, sier han. Dette passer som hånd i hanske inn i en postmoderne virkelighetsforståelse.

Hva vil så dette føre til? Hva om vi blir så opptatt av å veie våre ord at vi går glipp av selve alvoret? Slik jeg ser det var det ikke avveiningene og spenningene Jesus var mest opptatt av å bevare. Når Jesus lærer oss å be, lærer han oss ikke å be om at alle skal bli frelst slik biskopen oppfordrer oss til. I stedet for å be om at alle må blir frelst må vi be om at så mange som mulig skal komme til tro på Ham som er Veien til frelse.

En tåkelegging av sannheten om livets to utganger får vidtrekkende konsekvenser. Livets to utganger minner oss om behovet for hellighet og tilgivelse. Jesu frelsesverk blir stort for oss. Det er jo blant annet Jesu klare ord om mennesker som vil gå fortapt som gjør at vi fylles med det Aavik kaller en hellig uro, jeg tror læren om at alle skal bli frelst til slutt vil ha motsatt effekt.

Nordhaugs tvilende universalisme truer etter min mening en viktig drivkraft til både indre og ytre misjon og er dessverre det motsatte av det det gir seg ut for å være. Det ser tilsynelatende ut som godhet og kjærlighet for alle mennesker, men dette er tynn kamuflasje. John Lennons no hell below us er kanskje en forlokkende fremtidsvisjon men har ingen forankring i Bibelen.

Det det egentlig er, er et sidespor som vi kjenner så godt fra før, det leder mot ytterligere privatisering av troen og nedtoning av evangeliet. For førti år siden stoppet vi å tro på helvete, for tjue år siden stoppet vi å tro på himmelen påpekte en britisk journalist på sekstitallet. Jeg tror at universalismen ikke bare vil nøye seg med å sette en strek over helvete, men etterhvert også himmelen. Universalismens avskrivelse av livets to utganger og Nordhaugs formaninger om varsomhet er et effektivt middel mot frimodighet, som etter mitt syn er sårere tiltrengt enn på lenge.

Livets to utganger er ikke noe vi skal ta lett på. Sannheten må alltid forkynnes i kjærlighet. Det er mye vi ikke vet og ikke vil få vite men langt fra alt ligger i det skjulte. Vi skal ta oss i vare for å forsøke å oppklare mysteriet for Gud er alltid større. Samtidig skal vi vokte oss vel for den andre grøfta der liksom alt ligger i det skjulte. Et gammelt arabisk visdomsord kan sette oss på sporet.

Han som ikke vet, og som ikke vet at han ikke vet, e r en narr, sky ham!

Han som ikke v et, og som vet at han ikke vet, er uvitende, gi ham lærdom

Han som vet, o g som ikke vet at han vet, har falt i søvn, vekk ham.

Men han som vet, og som vet hva han vet, er en vis mann, følg ham.

Jeg har respekt og forståelse for at mange har kvaler med læren om livets utganger. I noen tilfeller kan det være et sunnhetstegn. Dette gir oss imidlertid ikke lisens til å revidere evangeliets tekster etter eget forgodtbefinnende og tidsånden. I stedet for må vi ta opp vårt kors, noen av oss vil måtte kjempe med disse kvalene gjennom hele trosreisen. Først når vi kommer helt hjem, vil vi kunne se hele bildet.

John Bunyan har forsøkt å se for seg hvordan dette vil se ut i boken En Pilgrims vandring: Da så jeg at det var en vei til helvete, selv fra himmelens porter.

debatt,jesus,misjon,asbjørn aavik,halvor nordhaug,himmelen,frelse,william booth