Den perfekte stormen

Med hvilken autoritet kan en pastor/prest/forstander påberope seg å si noe om Guds plan, når man beviselig ikke forstår tiden man lever i?

Tittelen er hentet boken/filmen med samme navn. Filmen fra 2000 skildrer en virkelig hendelse, der en fiskebåt havner i en forrykende storm. De trosser advarslene om å ikke gå ut i høststormen og får oppleve hva som skjer når alle forholdene ligger til rette for ikke bare en høststorm, men et av de verste uvær i manns minne. Alle ombord omkom. En like alvorlig situasjon brygger seg nå opp for mange menigheter i Vesten.

I mitt forrige innlegg, beskrev jeg den utrolig triste situasjonen som har blitt åpenbart om den manglende innsikt/profetisk åpenbaring som er normalen blant dagens ledere i menighetene i Vesten. Dette er et av tre elementer som jeg ønsker å sette søkelys på i dette innlegget, fordi jeg tror mange ikke helt forstår den negative konsekvensen av dette. La meg bare nevne to sentrale spørsmål som med rette kan stilles til dagens ledere om denne manglende innsikten:

Med hvilken autoritet kan en pastor/prest/forstander/osv. påberope seg å si noe om Guds plan, når man beviselig ikke forstår tiden man lever i? Med hvilken autoritet kan en pastor/prest/forstander/osv. påberope seg å si noe om de siste tider, når man beviselig ikke hører fra Gud om det som skal skje?

Når de fleste menigheter bygger på hierarki basert på stilling og kanskje ikke etter evner/nådegaver, vil spørsmålet om på hvilken autoritet dagens ledere opererer etter (menneskeskapte eller gudgitte), være et av de største underliggende spørsmålene lederne må svare på ovenfor sine menighetsmedlemmer i tiden som kommer.

Det andre elementet som bygger opp mot den perfekte stormen, er den erfaring mange troende gjør seg i disse Corona-tider. Plutselig er ikke livet fult opp med kirkelige aktiviteter, som gudstjeneste og barne-ungdomsmøter/kor/speider/osv.

For mange oppleves det som godt å slippe å fly fra en aktivitet til en annen og mange merker til sin overraskelse at de ikke savner dette, inkludert selve gudstjenesten, men man savner mest å være sammen med venner.

Når man så begynner å lure på hvorfor vi har så mye aktiviteter som ikke fører folk frem til modenhet, tro, håp og kjærlighet, så hvorfor skal vi gå tilbake til dette menighetslivet når dette igjen blir tillatt?

Det tredje elementet som gjør denne blandingen spesielt farlig, er at mange over de siste årene har fått avkledd sin tro/vantro. Den oppsamlede erfaringen med både kristne menigheter, tv-kanaler, partier, osv. viser at det er stor mangel på visdom, kjærlighet og bønnesvar. På toppen av alt dette mangler vi et godt svar til våre ikke-troende venner, på at millionvis av mennesker over hele verden mister sitt daglige brød og tusenvis dør. Hvor er Gud i alt dette?

Mange troende kjenner på en dyptgripende skuffelse (som de ikke helt kan sette fingeren på hva er), og en manglende kjennskap til den store historien. Den treffer langt inne i hvert enkeltes troendes liv.

Jeg har med vilje unnlat å skrive noe om det trykket som vil komme fra ikke-troende mennesker i tiden som kommer og det åndelig trykket som også bygger seg opp fra den onde. Denne skuffelsen, nedbrytning av falsk autoritet, frigjøring fra menneskeskapte aktiviteter og manglende forklaring på det sjokket denne hendelsen av vært for de troende, vil ryste mange menigheter i tiden som kommer.