Vi er Storsalen menighet

Åpent brev til Oslo biskop Kari Veiteberg og generalsekretær i Normisjon, Anne Birgitta Langmoen Kvelland.

Innlegget er skrevet av Nils Terje Andersen, sokneprest i Vågsbygd menighet, Tonje Vilberg Bjerkreim, diakon i Ålgård menighet, Elise Bjerkreim-Berntzen, sokneprest i Lommedalen menighet, Andreas Eidsaa jr, kirkeverge i Sandnes Kirkelige Fellesråd, Camilla Oulie Eskildsen, Studentprest ved Universitetet i Oslo, Margit Lovise Holte, sokneprest i Ulsteinvik sok, Vegard Huseby, dagligleder/sjømannsprest, Mia Markussen, kapellan i Vågsbygd menighet, Kjersti Gautestad Norheim, sokneprest i Birkeland sokn og Johne Stødle, kapellan i Holmlia Menighet (vikar).

----------

Vi er Storsalen menighet. Slik starter Storsalen menighet i Oslo sin selvpresentasjon på hjemmesiden. Presentasjonen slutter med ordene: Vi er en del av Normisjon og Den norske kirke.

Vi er mange som opplever at vi er Storsalen menighet. En fornyet satsing på gudstjenestearbeid utover 1990-tallet førte til stor vekst i Storsalen. I 2006 hadde menigheten nærmere 1.800 medlemmer, de fleste av dem studenter.

Nå har situasjonen endret seg. Avisen Dagenskrev forrige uke om Storsalens krevende økonomiske situasjon.

At en menighet med mange studenter, naturlig stor gjennomstrømning av medlemmer og inntekter hovedsakelig basert på givertjeneste har en utfordrende økonomi, er ikke overraskende.

Når høye leiepriser og synkende medlemstall også legges inn i regnestykket, blir det svært krevende. Med en så presset økonomi kan det det være fristende å etablere seg som frimenighet, slik at man kan motta statsstøtte på linje med andre tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke.

Vi mener det vil være et stort tap - både for Normisjon og ikke minst for Den norske kirke.

I vedtektene til Storsalen menighet §1-2 står det: Storsalen menighet er en selvstendig menighet, tilsluttet Normisjon. Menigheten ønsker å arbeide innenfor rammen av Den norske kirke.

Denne paragrafen signaliserer en spenning mellom ønsket om selvbestemmelse og tilhørighet. Denne spenningen kan være krevende å håndtere, men vi mener det er minst to gode grunner til å gi rom for menigheter i Den norske kirke som Storsalen - som ønsker å stå i denne spenningen.

For det første bidrar menigheter som Storsalen til Den norske kirkesbredde. Storsalen menighet er med på å sikre Den norske kirkes bredde ikke bare i Oslo, men også på nasjonalt plan.

Det kreative arbeidet med gudstjenester har øvet stor innflytelse langt utenfor menighetens grenser, ikke minst gjennom å prege flere generasjoner med kirkelige ansatte.

Storsalen har også vært en foregangsmenighet i forhold til å tenke nye former for kirkelig nærvær. Å gi slipp på det Storsalen menighet representerer vil gjøre Den norske kirke både smalere og fattigere.

I tillegg har Storsalen menighet gjennom mange bidratt sterkt tilrekruttering av unge mennesker til aktiv tjeneste i Den norske kirke. Utallige prester, diakoner, kirkemusikere, menighetspedagoger og kateketer har bakgrunn fra Storsalen.

Som medarbeidere i Storsalen fikk vi og mange flere jobbe både selvstendig og kreativt i et levende fellesskap. Vi fikk verdifulle erfaringer med å jobbe i team, ha fokus på gudstjenestearbeid, misjon og diakoni. Tiden i Storsalen har vi tatt med oss videre i vår tjeneste i kirken.

Vi vil derfor sterkt oppfordre biskop i Oslo, Kari Veiteberg, og generalsekretær i Normisjon, Anne Birgitta Langmoen Kvelland, å fortsette arbeidet med å finne gode samarbeidsløsninger.

Vi ønsker at Storsalen også i fremtiden kan være med å representere bredden i Den norske. En god løsning for Storsalen menighet og andre menigheter i samme situasjon vil også kunne være et viktig svar på den presserende rekrutteringsutfordringen som Den norske kirke står overfor.

Det haster med å finne gode løsninger som sikrer Storsalen en plass innenfor strukturene til Den norske kirke, noe som også kan være med å trygge en usikker økonomi. Lykke til!