«Hvilken rett har et storting
...
«Hvilken rett har et storting til å fradømme et barn dets foreldre?», spør innsenderne. Foto: Sang Tan, AP Photo
Debatt
Barns menneskerettigheter avskaffes av Stortinget
Del
Stortingsflertallet påtvinger oss en lovendring i retning av et samfunn som aksepterer design av barn og eugenisk sortering.

Innlegget er skrevet av Bernt Eidsvig, katolsk biskop av Oslo, Håkon Bleken, advokat (H), Oslo, Vegard Bruun Bratholm Wyller, professor/overlege, Oslo, Helene Larsen, overlege, Oslo Hallvard Hole, fransiskaner og prest, Larvik og Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap, Oslo.

Tirsdagens vedtak om endringer i bioteknologiloven vil vise demokratiet på sitt verste: Spørsmål om livet (og døden) avgjøres uten grundig debatt.

De tynne «argumentene» om fremskritt og om en «gammel» lov som må «moderniseres», er ikke argumenter.

Det er et presserende behov for et helt nytt veikart for etisk tenkning. Her snakker vi om å gjøre det mulig å skape barn som hverken kjenner sin far eller mor.

Hvilken rett har et storting til å fradømme et barn dets foreldre?

Forslaget gjelder blant annet assistert befruktning for enslige kvinner, tidlig ultralyd og NIPT-tester (Non-invasive prenatal testing) for avdekking av sykdom. Retorikken handler om å imøtekomme menneskers ønsker og retten til informerte valg, men det er ingen rett å få barn, det er en gave.

Disse forslagene går langt i å tillate «designerbarn», sortering og avliving av fostre med sykdom.

Assistert befruktning med donorsæd fjerner reelt sett barns rett til både å kjenne og få omsorg fra begge biologiske foreldre (FNs barnekonvensjon art. 7). De kan kun finne ut fars navn når de blir myndige.

Dette problemet fordobles ved eggdonasjon og assistert befruktning for enslige kvinner. Nå kan altså barn vokse opp uten noen av sine biologiske foreldre.

Man går bort fra det soleklare faktum at barnet har to foreldre det er knyttet til og får omsorg fra, slik Bioteknologirådets mindretall fremhever.

Lovforslaget innebærer at barnets rett til å få omsorg av en far, er fullstendig tilsidesatt, trumfet av kvinnens ønske om barn.

Det paradoksale er at ønsket i seg selv, er drevet av behovet for biologisk tilknytning. Det er så sterkt at her ligger årsaken til at ufrivillige barnløse i utgangspunktet vil lage barn ved hjelp av bioteknologi, med mulighet for å designe barnet så det blir likest mulig.

Men den svake part, barnet, har primært rett og behov til sitt biologiske opphav – det vi normalt kaller mor og far.

Høsting av egg er mer komplisert enn sæddonasjon.

Konklusjonen er at så lenge kvinnen aksepterer den kraftige hormonbehandlingen ved uthenting av egg, som potensielt kan skade henne, dreier det seg i begge tilfeller om kjønnsceller. Sæddonasjon har vært mulig i en årrekke, og eggdonasjon er et resultat av dette tidligere retningsvalget.

Dette bekrefter bekymringen ved tidligere korsveier om at hele det bioteknologiske området, er et etisk skråplan. Har man sagt ja til A, må man neste gang si ja til B for å være konsistent.

Selv med «strenge» kriterier for eggdonasjon, som vil være grunnlag for senere liberaliseringskrav fordi ikke alle kan få og de velstående går foran på markedet, avdekker forslaget et mer betydningsfullt problem.

Med donoregg blir konflikten med Barnekonvensjonens intensjon ytterligere forsterket. De biologiske prinsippene for familiedannelse forlates definitivt, selv om hele industrien vil opprettholde et skinn av biologisk likhet gjennom å matche hud- og hårfarge.

Åpning for import av egg fra andre nordiske land er i denne sammenheng kanskje nødvendig, slik at eggmarkedet kan imøtekomme spesifikke designerønsker.

Sammen med tilbud om gentesting av embryoer (PGD), som blant annet gir mulighet til å kjenne barnets kjønn før embryoet innsettes, er veien videre brolagt for å designe barn.

Dette viser at man må omtolke underliggende prinsipper, slik som Barnekonvensjonen.

Juridisk rett til kunnskap om biologisk opphav er ikke sammenlignbart med det å kjenne og få omsorg fra noen. Det første er en mappe i et skap. Det siste er klemmer og henting i barnehagen.

Sortering av embryoer på bakgrunn av kjønn før innsetting vekker kanskje mindre oppsikt enn sortering ved abort, som kommer med full kraft gjennom tilbud om tidlig ultralyd og NIPT-tester til alle gravide.

Sortering av fostre med sykdom som selvstendig grunnlag for abort er allerede iverksatt gjennom abortloven og er blitt praktisert lenge.

Testing av fostre er en naturlig konsekvens av lovgivers tidligere veivalg.

Ultralyd av mor og barn har til nå hatt deres helse som utgangspunkt. Dette blir nå lett sekundært, til fordel for effektiv og tidlig sortering av syke barn.

Eugenikk er rett rundt hjørnet.

De nevnte problemstillinger er kun et knippe av forslagene til nye bioteknologilov, men illustrerer det vi ønsker å utfordre politikerne på.

Den etiske refleksjonen må være helhetlig, ikke fragmentarisk.

Assistert befruktning, PGD og NIPT burde ikke behandles som separate helsetilbud. Det er i helheten man får øye på hvilke veier som leder hvor. Hvilket menneskesyn skal vi ha i vårt samfunn?

Lovforslagene tar ikke hensyn til menneskets natur og familiens fundamentale, naturlige rolle.

Stortingsflertallet påtvinger oss en lovendring i retning av et samfunn som aksepterer design av barn og eugenisk sortering, samt «foreldreløse» barn. Dette skjer uten tid til den debatt slike ekstreme vedtak krever.

Vi ber Stortingets flertall om ikke å trumfe gjennom disse forslagene kun fordi de har et lite flertall.

Dette minner om flertallstyranni som reduserer demokratiet til prosedyre, helt uten respekt for alvoret i saken.



debatt,janne haaland matlary,biskop bernt eidsvig,bioteknologiloven