Illustrasjonsfoto: Jarl Fr. Er
...
Illustrasjonsfoto: Jarl Fr. Erichsen, AP/NTB scanpix
debatt
Nattverd – og makt
Del
At et personlig forhold til og et minne om en frelser skal være av så stor betydning, vil selvfølgelig aldri en stat kunne forholde seg til.

Maktmisbruk forekommer selvfølgelig i kristne sammenhenger. Men det er dessverre lett å se seg blind på enkelte pastorer som skaper usunne bindinger og umyndiggjøring, og dermed overse det man kan kalle strukturell maktmisbruk.

Dette siste er så altomfattende at fenomenet kan være vanskeligere å observere. Man tenker lett at det er i de små forsamlingene at makten får fritt spillerom, og man vil tro at innen store religiøse strukturer er det mer intern kontroll og mindre utskeielser.

Men dessverre viser kirkehistorien at så ikke er tilfelle. Den viser hvordan staten har hatt behov for å alliere seg med det mest dominerende kirkesamfunnet for derved å kunne legitimere og å styrke sin egen makt.

Kirkene på sin side tenker gjerne at målet helliger middelet, og er derfor villige til å sluke ganske mange kameler for å få del i statlige midler. Målet er å «bygge Guds rike».

Det forhold jeg kort vil berøre her, er hvordan en bestemt form for teologi legger føringer for en slik mentalitet. Det jeg tenker på er de forestillingene man har rundt nettopp begrepet «Guds rike».

Dersom «Guds rike» er identisk med en kirkelig organisasjon, er det logisk å tenke at utbredelse av kirkesamfunnets makt og innflytelse er synonymt med Guds rikes utbredelse. Videre vil det da være en konsekvent tanke at nattverden – altså selve kjernen i den kristne tro – bare kan forvaltes av kirkens ansatte med spesialkompetanse.

Det er her også formålstjenlig med et mer teknisk eller magisk forhold til denne handlingen. Det tragiske er imidlertid ikke først og fremst at dette nattverdssynet åpner for mulig maktmisbruk.

Det tragiske er at dette per definisjon er maktmisbruk, og leder oppmerksomheten og hengivenheten bort fra Ham som alene skal ha makten og æren. Det er snakk om en umyndiggjøring av Guds folk, og om binding til en religiøs organisasjon framfor binding til Frelseren.

«Gjør dette til minne om meg», det er dette saken dreier seg om. Hvem, hva og hvordan var så Han vi skal minnes? Her kommer selvfølgelig en liten avisartikkel til kort. Men, det er Ham, og bare Ham, som kan bringe oss Guds rike.

I tillegg til å demonstrere for oss hvordan dette riket fortoner seg på jorden i denne tidshusholdning, underviste Kristus også i form av lignelser. Skal da for eksempel lignelsen om surdeigen tolkes som at Gud gradvis gjennomsyrer samfunnets struktur og kultur inntil Guds rike framstår her på jorden i hele sin fylde?

I så fall vil det være nærliggende å håpe og å arbeide for at kirken som institusjon fikk stadig sterkere innflytelse i verden. Eller, er denne lignelsen et bilde på kontrasten mellom det lille og det store, på hvordan noe så lite og nærmest usynlig som Hans liv i oss og mellom oss, en dag, ved Jesu gjenkomst, med ett skal vise seg å være den egentlige og den sterkeste makt!

Disse lignelsene må etter min mening leses i lys av hele Jesu liv og lære. Hvordan man tolker dem har fått, og kommer til å få, avgjørende konsekvenser for kirken. Og nærmest som et barometer på hvilket syn man har her, står nattverdssynet.

At et personlig forhold til og et minne om en frelser skal være av så stor betydning, vil selvfølgelig aldri en stat kunne forholde seg til. Spørsmålet er imidlertid hvor viktig dette vil være for en kirke på jakt etter innflytelse…

debatt,ferdinand wyller,maktmisbruk,nattverd,nattverden,kirken,menighetsliv,menighet,menigheten,liturgi