Den pin-lige debatten

Når moral bringes inn, fanger bordet. Case closed. Enhver, som ikke oppfyller det liberale demokratiets definisjon av moral, 
har tapt.

Pin-debatten er typisk for den liberale og identitetspolitisk tiden vi lever i. Alt gjøres til et spørsmål om moral som er blitt enhver sak og enhver debatt sitt nav og dreieskive og spesielt når debattene ikke kan avgjøres på annet vis.

Å gå med en pin handler ikke om moral og om moralske holdninger. Det er en måte å kommunisere noe på, men mest av alt og viktigst er det identitetsskapende. Dette siste er det tydeligste og viktigste. Ved å gå med en bestemt pin, og slik knytte oss til en bestemt sak, viser vi hvem er eller ønsker å være.

Alle nordmenn tar del i et gigantisk og historisk solidaritetsprosjekt. Til sammen gir vi årlig 40-50 milliarder kroner til bistand, utvikling, katastrofe- og nødhjelp, helse og til fredsbygging.

Og så gir vi i tillegg hver høst helt frivillig et par hundre millioner til et gitt humanitært formål. Nå nylig bevilget vi 2,2 milliarder kroner til utvikling av pandemivaksinen.

Videre oppfyller vi så godt vi kan kravene i Flyktningkonvensjonen og Menneskerettighetserklæringen. Flyktninger som kommer hit får trolig verdens beste betingelser. Noen anslag viser at dette koster oss opp mot et tresifret antall milliarder i året.

Det er altså ikke noe i vegen med nordmenns moralske kompass og viljen og evnen til å være solidariske med lidende utenfor vårt eget land. Vi er visstnok en humanitær stormakt.

I debatten om bruken av FN-pinen, argumenteres det imidlertid og tilsynelatende på refleks med at de, som er uenig med statsrådene, ikke er opptatt av andre sin lidelse og klodens velbefinnende. Og uvisst av hvilken grunn, men oppsiktsvekkende nok, har også Faktisk.no engasjert seg. De slår fast at «motstanden mot FN-nålen startet i ytterliggående miljøer»!

Implisitt ligger det her en antydning om at de av oss som ikke foretrekker FN-pinen, nå under nedstengningen av det norske samfunnet, er nasjonalistiske og egoistiske. Vi er brunbeist og vi er umoralske. Vi kunne like gjerne gått med «Dyrets merke» i panna. Alt på grunn av en debatt om å bære et identitetsskapende politisk symbol.

Det oppleves urimelig å bli fradømt vår moralske ballast og standard fordi vi mener at våre ledere, om ikke annet nå under pandemien, når globalismen og verdenssamfunnet og også FN mer eller mindre har abdisert, og hvert land må greie seg selv, også Norge, og da politikerne snakker om en nasjonal krise og oppfordrer oss alle til dugnad, kanskje heller kunne bære det norsk flagget.

Bærekraftminister Nikolai Astrup er sikkert et godt og oppofrende menneske. Men det er feil å tillegge ham en særlig god moral og gode holdninger fordi han insisterer på å bære FN-pin’en.

Like lite som at jeg skulle mangle slike standarder fordi jeg mener at det ville vært bedre om han hadde valgt annerledes nå under pandemitiden og unntakstilstanden. For, som nevnt; å bære en pin handler mest av alt om å kommunisere identitet.

Det blir som om Solskjær i oppkjøringa til seriestart, mens han motiverer og oppildner spillerne og forventer engasjement og maks innsats, selv hadde insitert på å bære en Liverpool-cap.

Alle hadde nok tenkt at hjertet hans egentlig ligger i ManU, men det hadde mildt sagt vært distraherende og forvirrende om han gjorde et slik valg. Spillerne hadde nok krevd at han skiftet til lagets cap. Det hadde ikke vært unaturlig, og det hadde Solskjær forstått uten lang betenkingstid.

Statsråder og kongehus burde valgt å bære et annet symbol nå under krisa og da for deres egen skyld mer enn for vår. Vi greier oss. Vi vet hva vi står for.

Alt til sin tid. Det er dette som er den egentlige moralen i denne historien.