KONGE: Kun tapere døde på et kors. Dermed løfter kirken frem en annen Jesus. Selv om han henger på korset, lider han ikke. Kvitekrist er en seirende konge, skriver Bjørn Are Davidsen.

Hvor ble det av vikingene?

Noen tenker at det finnes bedre spørsmål. Vikingene? De ble kristne, ikke rart de forsvant! Men hva var det å bli kristen for tusen år siden?

Byttet de bare tro fra Tor og Odin til Jesus, omtrent som å bytte fra ManU til Tottenham?

Litt flaut selvsagt, men bare å late som ingenting og heie på et nytt lag.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

For det var da de samme menneskene, gårdene, bygdene, våpnene og skipene? Krigerkonger som Harald Hardråde. Magnus Berrføtt som raidet de britiske øyer med 160 skip to generasjoner etter Olav den hellige. Borgerkrigene som raste på 1100-tallet.

Skjedde det egentlig noe med vikingene? Ikke over natten. Noe skjedde raskt, spesielt deler av lovverket, starten på Kristenretten. Det ble slutt på blot og menneskeofring. Barn skulle ikke lenger settes ut i skogen. Vikingtokter ble forbudt – i hvert fall innenlands.w

Men på det enda mer dyptloddende speiler kunsten utviklingen. I starten var bildet av Jesus ikke helt som i dag. Vikingene likte sauer, men tilba ikke gjetere. De satte pris på barn, særlig sine egne, men ønsket ikke å bli som barn igjen.

Kun tapere døde på et kors. Dermed løfter kirken frem en annen Jesus. Selv om han henger på korset, lider han ikke. Kvitekrist er en seirende konge.

Vi har bevart mangeseierskrusifiks fra 1100- og tidlig 1200-tallet. Uten blod, piskeslag eller spydsår. Jesus henger ikke etter armene, han står på et brett. Ser rett frem med åpne øyne. Med en kongekrone.

Det tar tid å endre en kultur. Mye henger igjen i generasjoner, enten kulturen kristnes eller går andre veier. Det dypeste skjer gradvis.

Klosterbevegelser kom med nye idealer. Krusifiksene blir annerledes. Vi møter en lidende Jesus. Han blør. Hodet ser til siden. Føttene hviler ikke på et brett, de er naglet til korset. Jesus henger etter armene.

Selv om den blodige realismen etter hvert dempes, er tidsskillet tydelig. Vi ser det også iKongespeilet ogMagnus Lagabøters landslov i andre halvdel av 1200-tallet. Idealet er ikke lenger den mektige krigerkongen. Det er å hjelpe de svake og fattige.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

At den allmektige himmelens og jordens skaper, skulle lide frivillig på et kors - av kjærlighet til oss – brøt med mange av vikingtidens selvfølgeligheter. Det er utenkelig for en gud som Tor. Det ville sett rart ut også med Balder, selv om fremstillingen av ham er påvirket av Jesus.

For de gamle norrøne må det ha vært uforståelig at Kristus ofret seg for alle, uansett alder, slekt, frender, allianser, evner, ære eller posisjon. Nei, guder skulle styre og ordne ved knep, ved å straffe og dømme, ikke ved å lide.

Kanskje er vi for bedøvet av selvfølgelighet? Kulturelt fartsblinde? Ser jeg virkelig Jesus på korset, hvis jeg ikke kjenner det på kroppen? For bildet er rystende sterkt. FantasyserienCarnival Row ga meg en ahaopplevelse. Jeg skvatt av galgen på veggen i et kloster. For guden de dyrker ble hengt.

Andre kan være kritiske til korset. Hvordan kan en god Gud ofre sin Sønn på den måten? Det er fristende å svare med teologi, med forsoningslære. Med at Gud betalte løsepenger. Med at det var et juridisk rasjonelt regnskap. Guds dype kjærlighet når han ofrer seg for oss som ikke fortjener det. Eller at livet seirer over døden.

Kanskje var Jesu død på korset «teologisk» nødvendig, selv om vi ikke skulle forstå eller like det? Kanskje kunne Gud vist sin kjærlighet og tilgitt oss på andre måter,teoretisk sett. Men kanskje var det enda mer nødvendig - i praksis?

Var korsdøden avgjørende for å snu fortidens kulturer? Var erkjennelsen av Kristi lidelse den viktigste grunnen til at vikingenes etterkommere også fikk helt nye tanker og holdninger?

For det skal mye til å endre hvordan jeg – for ikke å si en kultur – tenker og opplever livet, rett og galt, bra og dårlig, helter og forbilder. Får ikke bare litt andre, men helt motsatte idealer. Ikke bare bytter fotballag, men begynner med håndball.

I dag er det en selvfølge for de fleste å hjelpe svake og maktesløse. Nåde er avgjørende. Det er bedre å lide enn å påføre andre lidelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Når vi reagerer på brutale sider ved kristningen, er det fordi vi er kristnet.