NY BOK: I arbeidet med boken «
...
NY BOK: I arbeidet med boken «Men hva med de andre?» har biskop Halvor Nordhaug på nytt tenkt gjennom spørsmålet om hvem som kan bli frelst. Foto: Bjørn Olav Hammerstad
debatt
Men hva med andre?
Del
Muligheten for å gå fortapt er tydelig omtalt 
i Bibelen, men det finnes også ord som kan peke i retning av frelse for alle.

En ung mann fortalte meg for ikke lenge siden at dette med dommen og fortapelsen gjorde det stadig vanskeligere for ham å være kristen. Hvis noen skal lide i en evighet bare fordi de ikke tror på Jesus, er det en kjærlig Gud som vi kan ha tillit til og tro på?

Han hadde alltid vært kristen, men nå var han ikke sikker lenger. Han var beveget, og det ble jeg også – ikke bare av medfølelse men fordi jeg kjente meg igjen.

I høst fikk jeg studiepermisjon. Da var det nettopp spørsmål knyttet til det som gjerne kalles kristendommens eksklusivitet som jeg ville arbeide med. Har Gud gitt seg til kjenne også utenfor kristendommen, i så fall hvordan?

Finnes det håp om frelse også for de andre som tror annerledes? Og hva med dem som aldri fikk høre evangeliet, eller dem som fikk høre det i en slik innpakning at det ble umulig å tolke dette som gode nyheter?

Nå foreligger frukten av arbeidet i form av boka «Men hva med de andre?». Der skriver jeg bl.a. om dialog, om felles bønn på tvers av religionsgrenser, og om det å være kirke i et flerreligiøst samfunn. Men størst plass bruker jeg nettopp på frelsen og spørsmålet: Hva med de andre?

Hva er det å gå fortapt? Bibelen bruker her mange bilder, men alt vi vet er at dette er en form for tragisk eksistens uten fellesskapet med Gud og avskåret fra kjærligheten. Muligheten for å gå fortapt følger av Guds hellighet og menneskets ansvar for sin synd, og har støtte i mange skriftsteder.

Mest kjent er domsteksten i Matteus 25 hvor Jesus skiller mellom menneskene ut fra hvordan de har møtt «disse mine minste søsken». Et annet sted sier Jesus at domsgrunnlaget er om vi «kjennes ved meg for menneskene» eller «fornekter meg for menneskene» (Mt 10,32-33).

Paulus regner også med muligheten for å tape den evige frelsen. Selv om Guds vilje er å frelse alle i Kristus, så gjør synden at frelsen er utenfor rekkevidde for det naturlige menneske. I Efeserbrevet skriver han om hvordan både brevets lesere og han selv tidligere var «av naturen under Guds vrede» (Ef 2,3)

Samtidig er håpet om frelse for alle ikke uten bibelsk grunnlag. Først og fremst handler dette om den bekjennelsen vi finner i 1 Joh 4,16, og som samler det helt vesentlige i vår gudstro: «Gud er kjærlighet».

Det er nettopp Guds kjærlighet som Jesus holder fram som eksempel for oss når han ber oss om å være lik Far og elske våre fiender (Matt 5,43-38).

Kan da Gud i sin kjærlighet utholde å la mennesker gå fortapt? Og må i så fall straffen vare evig? I vårt eget rettsvesen har jo straffen en ende og skal tjene et formål.

Det finnes da også tekster som anlegger et universelt perspektiv og antyder at frelsen skal omfatte alt og alle som Gud har skapt. I Kolosserbrevet skriver Paulus om Kristus: «For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset» (Kol 1,19-20).

Jesus sier selv noe tilsvarende i Johannesevangeliet: «Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg» (Joh 12,32).

I Første Korinterbrev skriver Paulus om den universelle rekkevidden av Kristi oppstandelse og hvordan alt til sist skal underlegges ham, «og Gud skal være alt i alle» (1 Kor 15,28).

For kirkefaderen Origenes (ca 185 253) var dette en viktig støtte for hans lære om alle tings gjenopprettelse (gresk: apokatastasis ton panton). Origenes så seg selv om en oppfølger av det andre århundrets store teolog, Ireneus (død ca år 200), og hans lære om frelsen som Guds gjenopprettelse av hele skaperverket.

I boka «A Larger Hope?» fra 2019 viser den anerkjente professoren Ilaria E. Ramelli hvordan denne læren er blitt hevdet både før og etter Origenes av betydelige teologer som fant støtte for den i Skriften.

Muligheten for å gå fortapt er tydelig omtalt i Bibelen, men det er altså også ord som kan peke i retning av frelse for alle. Mot en frelse for alle kan det imidlertid anføres at et fellesskap med Gud som bygger på kjærlighet, må være frivillig og dermed et valg.

Kan hende finnes det i Første Petersbrev en støtte for å ivareta både tanken om valgets mulighet og håpet om frelse for alle. Her står det at Kristus som en del av sin seier over døden forkynner «for åndene som var i fangenskap.

De som hadde vært ulydige i Noahs dager» (1 Pet 3,19-20). Evangeliet er altså blitt forkynt også for de døde (1 Pet 4,6). Disse ordene er utgangspunktet for trosbekjennelsens formulering: «fór ned til dødsriket», og for Grundtvigs berømte dikt: «I Kveld blev der banket paa Helvedes Port».

Det er vanskelig å vite hva dette betyr. Kan denne forkynnelsen for de døde utvides til å gjelde også andre både før og etter Kristus, slik at også de kan høre og ta imot evangeliet etter døden?

Uansett hva disse ordene skulle bety, kan de aldri brukes til å svekke vårt ansvar for å forkynne evangeliet til alle mennesker mens de lever. Så får vi overlate det som kommer deretter til Gud.

Når muligheten for å gå fortapt er tydelig til stede i Det nye testamente, kan den ikke bare fjernes fra forkynnelsen. Vi bør imidlertid veie våre ord. Hvis vi vil være tro mot Bibelen kan vi ikke legge bort de spenningene og avveiningene, alt det ukjente og ikke minst det store alvoret som disse spørsmålene er omgitt med.

Dersom livets to utganger blir noe vi med stor letthet hevder som bevis for vår bibeltroskap, vil vi gi våre tilhørere (og også oss selv) store problemer med gudsbildet og troen på en kjærlig Gud. Men vi kan heller ikke bekymringsløst proklamere at alle blir frelst.

Jeg tror ikke at vi som forkynner skal være så redde for noen ganger å omtale både vår egen uro og kompleksiteten i disse spørsmålene.

Alt som angår dommen og evigheten er i Guds hender og ikke i våre. Gud har nøkkelen, og Gud kan holde sammen helligheten og kjærligheten, dommen og frelsen i en helhet som vi ikke overskuer.

Det vi kan gjøre er ikke å finne løsningen, men å forkynne evangeliet samtidig som vi ber om at alle skal bli frelst. Hvis Gud hører den bønnen, kan vel ingen ha noe å innvende mot det?

halvor nordhaug,biskop,den norske kirke,bibelen,bibel,kristenliv,fortapelsen,fortapelse,kristen,gud,helvete