NYVALGT: Partisekretær Torkil
...
NYVALGT: Partisekretær Torkil Vederhus overleverer blomster til nyvalgt MDG-leder Une Bastholm og nestleder Arild Hermstad foran ­Stortinget i Oslo. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB scanpix
debatt
Et kjønnsløst frieri
Del
Både Miljøpartiet de grønne og Arbeiderpartiet ønsker seg flere kristne velgere. Hvorfor legger de da opp til konflikt med nettopp kristne på viktige politikkområder?

«Forstår ikke at ikke flere kristne stemmer på Ap», lød overskriften i Dagen 6. januar i år. Den undrende var da partiveteran og stortingsrepresentant Martin Kolberg.

En undersøkelse fra Dagen viste at bare 8,1 prosent av aktive kristne stemte Ap ved kommunevalget 2019.

«Ønsker seg flere religiøse velgere», lyder det tilsvarende i Dagen 6. mai. Nå er det nyvalgt partileder Une Bastholm i Miljøpartiet de grønne (MDG) som er på frierferd.

På lederplass 9. januar ga Dagen et svar til Kolberg, med hovedvekt på Aps holdning i abortspørsmålet, et svar jeg slutter meg til. Det kan legges til at ikke før Solberg-regjeringen mistet flertallet sitt noen uker senere, rustet Ap til omkamp mot vedtaket som KrF hadde fått gjennomslag for om nei til selvbestemt tvillingabort.

Disse dagers arbeid i Stortinget for å liberalisere bioteknologilovgivningen ved blant annet å tillate eggdonasjon, kan også nevnes. Med andre ord kommer Kolberg svært langt med å lete i partiets egen politikk etter svaret på spørsmålet sitt.

Ettersom Kolberg alt har fått sitt svar, er det Une Bastholm og MDG jeg i hovedsak vil adressere i denne kommentaren. Da er det verdt å minne om representantforslaget Bastholm kom med i Stortinget 20. juni i fjor om en «aktiv regnbuepolitikk for å styrke kjønns- og seksualitetsmangfold».

Her ønsket hun seg innføring av «en tredje juridisk kjønnskategori». Bastholm ville også at regjeringen skulle fremme forslag om å «innlemme all diskriminering på grunnlag av seksuell praksis mellom samtykkende voksne, som ikke overskrider andres grenser, i likestillings- og diskrimineringsloven».

Her handlet det altså om å legge ideologien fra «Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold» til grunn. Samtykke fra involverte parter skal være eneste kriterium for utfoldelse av seksuallivet. Dette er foreningen som blant annet står bak Pride.

I arbeidet med å fornye læreplanene for grunnskole og videregående opplæring ville Bastholm inkludere «kompetansemål om normkritikk, minoritetsstress, seksuell helse og kjønns-, relasjons- og seksualitetsmangfold der det er relevant, og spesielt i faget KRLE » (min uthevelse). Videre skulle alle nye skolebygg og offentlige institusjoner ha «kjønnsnøytrale toaletter og ­garderober».

Alt dette og mer til forsvant i debatten om forslaget om å forby såkalt «konverteringsterapi» (påstanden om at noen definerer homofili som en sykdom som kan helbredes).

For et øyeblikk å vende tilbake til Arbeiderpartiet, fremmet flere Ap-representanter tilsvarende forslag, som til dels også gikk enda lengre enn Bastholms.

Frontet av Anette Trettebergstuen ville de be regjeringen om å «styrke arbeidet med Rosa kompetanse i arbeidslivet, helsevesenet, skolen, barnehagene, politiet og på asylmottak, og sørge for at det ­gjøres systematisk og landsdekk­ende (min uthvelse).

En radikal, samfunnsnedbrytende kjønnsforståelse og -ideologi skulle altså tvinges nedover samfunnet.

Muligens gjennomskuet regjeringen det som etter alt å dømme var en strategi fra Ap- og MDG-representantene om å la diskusjonen gå om den delen av forslaget som handlet om «konverteringsterapi», og få alle de andre forslagene vedtatt i samme slengen.

Regjeringen la fram sitt eget forslag om å utrede forbud mot «konverteringsterapi», og det var dette som ble vedtatt av Stortinget.

Tonje Gjevjon, som definerer seg selv som lesbisk, gjorde en svært prisverdig jobb med å slå alarm om den «pakken» av andre forslag som Ap (og MDG) hadde bakt forbudet inn i. «En stille revolusjon», kalte Gjevjon det – med rette.

For kristne velgere kan det være en fornuftig rettesnor å legge mest vekt på saker der Bibelen faktisk gir et klart svar. Bibelen snakker om forvalteransvar som prinsipp, og derfor er miljøspørsmål også viktig, men gir ingen konkrete anvisninger om eksempelvis grad av olje- og gassutvinning.

Når det gjelder samlivsetikk og kjønnsforståelse, er derimot Bibelen både klar og konkret. Og svarene Bibelen gir om ekteskap, samliv og kjønn, er i direkte motstrid til det Bastholm, som representant for MDG, har gjort seg til talsperson for.

Underlig nok blir Une Bastholm i liten grad utfordret på dette av Dagen. MDG-lederen refereres i nettsaken på at hun er «opptatt av å forsvare mangfoldet av kjønnsidentiteter og mener det går godt sammen med den store bredden av kristenheten » (min uthevelse).

Hvilken del av kristenheten Bastholm tenker på, vet hun bare selv.

Men en indikator på at det er grunn til å tvile på denne påstanden, er at nærmere seks av ti gudstjenesteaktive nordmenn i Den norske kirke, frikirker og lavkirkelige organisasjoner er delvis eller helt uenige i at homofile og lesbiske par bør få gifte seg i kirken. Det viser en undersøkelse Dagen har fått utført.

Om MDGs holdninger til kjønn og samlivsetikk samsvarer med det som går fram av Bastholms forslag i Stortinget, er det noe som bør veie tungt når kristne velgere skal avgi sin stemme. Dermed blir MDG-lederens frieri kjønnsløst – uten særpreg og kraft.

Først publisert på sambåndet.no 07.05.20

petter olsen,miljøpartiet,arbeiderpartiet,miljøpartiet de grønne,debatt,martin kolberg,une bastholm,ap,politikk,meninger,abort,bioteknologi,foreningen for kjønn og seksualitetsmangfold,fri,anette trettebergstuen,tonje gjevjon,samliv,kjønn