UTLENDING: – Noe vi svært lett glemmer, er at nordmenn som vender hjem etter mange år ute, og skal tilbake i en norsk jobb, gjerne en høy stilling, på mange måter bør betraktes som utlendinger, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser påtroppende oljefondsjef Nicolai Tangen.

Jobbkultur hjemme og ute

Tangen-saken reiser prinsipielle spørsmål som vi må forstå i en mer internasjonalisert verden. Det gjelder både når nordmenn jobber ute og når utlendinger jobber i Norge, og når nordmenn vender hjem.

Jobbkulturer varier fra land til land og fra bransje til bransje, til og med fra arbeidsplass til arbeidsplass.

Da jeg arbeidet i Universitetsforlaget og på Universitet i Oslo i 1970- og 1980-årene, var vi ofte svært opptatt av kulturen innenfor ulike fagområder: så enkle ting som hvordan lærere, ansatte og studenter var kledd, hvordan de snakket, hvor de kom fra, klassemessig og politisk tilhørighet, hvilke emner de var opptatt av og hvilke synsvinkler de anla i debatt og forskning.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det var viktig å passe inn og representere sitt fag og de toneangivende trender, spesielt innen samfunnsvitenskapelige fag.

Man kunne snakke om at enkeltpersoner bygde opp og etterlot seg en kultur innen sitt fag. Jeg syntes det hørtes litt snobbede ut, for det var alltid flere personer innen faget, ikke bare en person.

Senere har jeg jobbet i utlandet i mange år, i FN, i utenrikstjenesten/Norad og som konsulent i flere små og store organisasjoner, i Afrika, Asia og USA.

I FN har jeg sett variasjoner over en ellers ganske ensartet kultur, fra praktiske og ungdommelige UNHCR, til UNESCO som kunne minne om en samling gymnaslektorer, til Verdensbankens etteraping av makttungt amerikansk statsbyråkrati.

I utenrikstjenesten tror jeg av og til at selv vi nordmenn lett blir mer autoritære enn vi ville vært hjemme, også i frivillige norske organisasjoner, for der er mindre innsyn og regulering fra arbeidsmiljølov, fagforeninger og mediekontroll. Jeg har sett nordmenn ute som sjokkerende fort blir egenrådige og lager seg egne rammer for hvordan de kan behandle folk, spesielt lokalt ansett.

Noen synes de kan kjøre bil etter mer alkohol innabords enn det som er forsvarlig, og jeg har eksempler på situasjoner der man stikker av etter påkjørsler. Dette blir på en måte en ny jobbkultur for hva som går an.

Videre er det interessant å merke seg at når nordmenn får jobber i utlandet, så gis man makt og myndighet fra starten av.

Jeg skulle gjerne sett at den nyansatte fikk noen måneders opplæring først, slik at man kunne forstå mer om land og folk, om den organisasjonen man skulle arbeide i, og på det aktuelle saksfeltet man skulle styre. Inkludert i dette ville det være snakk om å sette seg inn i jobbkulturen på sin egen arbeidsplass.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

På samme måte bør utlendinger som tar arbeid i Norge, gis opplæring før de får fullt ansvar.

Noe vi svært lett glemmer, er at nordmenn som vender hjem etter mange år ute, og skal tilbake i en norsk jobb, gjerne i en høy stilling, på mange måter bør betraktes som utlendinger; det kan til og med i noen grad gjelde hjemvendte diplomater. Skal man inn i en toppstilling, er dette spesielt viktig med re-skolering og av-læring i stil og tankesett.

Er det snakk om en politisk stilling, er dette enda viktigere. Da ville jeg i tillegg til opplæring også forlange en viss boplikt i Norge før man kan tiltre, ja, kanskje et helt år slik at man igjen kunne få tidsånden og alle de uskrevne reglene med seg.

Vi har sett eksempler på at ellers utmerkede nordmenn uten en akklimatiseringsperiode, har kommet i uføre ute, både ved jobber ute og når man har vendt hjem. For eksempel tidligere stortingsrepresentant og partileder Finn Gustavsen da han ble ansatt som Norad-sjef i Mosambik uten tidligere ute-erfaring.

Det var i 1977. Og for et par år siden kom tidligere statsråd og partileder Erik Solheim i vanskeligheter som UNEP sjef. I begge tilfellene tror jeg at arbeidsgiverne like mye som personene det gjaldt må dele ansvar for at det ikke gikk.

De hadde ikke helt fått jobbkulturen innabords. De må heller ikke ha hatt noen assistent som hadde myndighet nok til å «pass på» dem. På den annen side, folk på høyt nivå burde vel selv forstå.

I det gamle systemet i utenrikstjenesten var der en norsk kansellist som var ambassadørens sekretær. Hun (og nesten aldri var det en mann) holdt orden på pengene til mottagelser og små og litt større utgifter, donasjoner, og så videre.

Hun kunne reglene og var skolert i enkel bokføring, noe de færreste (mannlige) ambassadørene vel la noen vekt på, men som kunne ført til byråkratisk ugreie for dem uten hjelp.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

En annen sak som vakte stor oppmerksomhet i 1996 var da FNs sjef for organisasjonen for bistand til utdanning og arbeid i Palestina, UNRWA, Terje Rød-Larsen ble utnevnt i Jagland-regjeringen til visestatsminister og statsråd med ansvar for planlegging, med ambisiøse ideer om å bygge det som ble betegnet som «det norske hus».

Etter kort tid ble det oppdaget noe uryddighet i hans privatøkonomi og unorske aksjeinvesteringer, som ikke passet godt inn i Arbeiderpartiets ideologi, selv om han tidligere ellers også hadde vært sjef ved Fafo (Fagbevegelsens forskningsinstitutt).

Han trakk seg fra statsrådsstillingen og flaggsaken for regjeringens lansering, «det norske hus», ble det aldri noe av. Denne triste saken minner en del om Tangen-saken.

Den gang gikk vi glipp av en spesielt kreativ statsråd, og denne gangen går vi kanskje glipp av en like kreativ, men kanskje litt for ambisiøs og litt uryddig Oljefond-sjef. Begge hadde kanskje blitt litt for store for norsk byråkrati og politikk.

Rød Larsen- og Tangen-saken skulle aldri ha oppstått dersom det hadde vært tatt hensyn til slike ting som de jeg har rettet blikket mot i denne artikkelen. Det kunne spart dem begge for å ha blitt satt i forlegenhet.

I Tangens tilfelle i dag, er det er nesten uforståelig at den mulige, framtidige arbeidsgiver, Norges Bank og Oljefondet, ikke var adskillig mer årvåken enn de synes å ha vært for den spesielle stillingen det var snakk om.

Selv har jeg det meste av min tid arbeidet utenlands, i det meste av de siste tre tiår, til jeg nå har nådd pensjonsalder. Jeg har fulgt godt med på hva som skjer i Norge (og i Sverige hvor jeg studerte) ved å lese norske aviser, følge nyheter på Internett, og kommunisere med venner og fagfeller hjemme.

Men jeg har begynt å merke at jeg ikke er helt norsk lenger, og samtidig erkenorsk på noen områder som er typisk for utenlandsnordmenn.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Dersom jeg skulle tatt jobb hjemme etter så mange år utenlands, burde jeg nok re-skoleres før jeg kunne gått inn i en jobb i Norge, spesielt i en linje-jobb med direkte ansvar.

På den annen side, jeg ville hatt mye å bidra med også, ja, forutsatt at nordmennene hjemme ville vært lydhøre.

Personer som meg og Tangen – uten sammenlign forøvrig – kan være svært gode rådgivere for nordmenn og norske institusjoner, men ikke i linje- eller topp-stillinger, med mindre man fikk et år eller to for å re-lære og av-lære, og få Norge skikkelig under huden igjen – og komme med verdifulle innspill fra internasjonal erfaring.

De som ansetter utenlandsnordmenn, og lar seg imponere over erfaring og resultater i penger eller på annen måte, slik som i Tangen-saken, er de som må bli bedre – men også de som søker toppjobbene hjemme, som tror de på noen uker eller måneder kan lære seg den norske jobbkulturen.

Det samme gjelder når vi sender nordmenn rett inn i toppstillinger i andre land eller i internasjonale institusjoner og organisasjoner uten å la dem gjennomgå opplæring og akklimatisering. Alt slikt er arroganse, manglende gangsyn og sunn fornuft.

Vi må forstå at kompetanse, erfaringer og holdninger ikke er helt universelle ting. Det finnes alltid aspekter ved jobbkulturer vi må lære, ja, vi nordmenn trenger det så visst, enten vi tar jobber ute eller vender hjem.

De som ansetter, og som søker spesielle stillinger i samfunnet, må forstå dette. Det betyr at det vil være umulig for Tangen å begynne i toppstillingen i Oljefondet – så enten må han trekke seg, eller så må de som ansatte ham, trekke ansettelsestilbudet.

Det mest ærefulle er om begge manner seg opp nå.