VAKSINESAMARBEID: Norge har væ
...
VAKSINESAMARBEID: Norge har vært med på å grunnlegge både vaksinesamarbeidet CEPI og vaksinealliansen GAVI. Her er besøker statsminister Erna Solberg og utviklingsminister Dag Inge Ulstein (t.h.) CEPIs hovedkontor i Oslo. Foto: Heiko Junge, NTB scanpix
debatt
Internasjonalt samarbeid 
må ikke bli koronavirusets offer
Del
Er det noe koronakrisen har vist, er det at ingen land lever i et vakuum.

Et usynlig virus kjenner ingen landegrenser. I likhet med andre land, opplever vi i Norge store konsekvenser, både helsemessige og økonomiske. Disse konsekvensene skal vi klare å møte.

Det er derimot en fare for at koronakrisen får et politisk etterspill som vil være helt ødeleggende, nemlig forvitring av internasjonalt samarbeid, økende mistro mellom land og manglende vilje til å hjelpe hverandre og koordinere innsatsen på tvers av landegrenser.

Både innad i land og mellom land har vi måttet praktisere sosial distansering for å få kontroll med smitten. Samtidig har det pågått viktig, grensekryssende, samarbeid for å håndtere andre utfordringer som følge av koronaen.

Import av smittevernsutstyr er ett område, ett annet er samarbeid med andre land om å få norske borgere hjem. Medisinsk utstyr som sto strandet på svenskegrensen ble til slutt fraktet til Norge, nettopp fordi vi er EØS-medlemmer.

Det tydeligste eksempelet på denne innsatsen, er kanskje da Norge tidligere i april sendte et helse-team til Lombardia-regionen i Italia for å hjelpe til der krisen hadde rammet hardest.

Fremover vil det bli behov for at land jobber tett sammen på en rekke områder. Det er bare på denne måten vi kan bli forberedt på neste virus. Vi vet fra historien at de vil komme igjen, og lærdommene vi trekker avhenger av graden av samarbeid mellom land.

Det er i denne sammenheng veldig positivt at Norge tok en lederrolle i den internasjonale Coronavirus Global Response Summit som ble arrangert 4. mai.

Initiativet til konferansen kom fra Europakommisjonen, og har som mål å samle støtte til vaksineutvikling, diagnostisering og behandling av Covid-19. Norge har lenge gått i front i disse spørsmålene, ikke minst ved å være med på å grunnlegge både vaksinesamarbeidet CEPI og vaksinealliansen GAVI.

Likevel hører vi stemmer som feilaktig trekker motsatt konklusjon. De sier at koronakrisen viser at globaliseringens tid er over. Nasjonalstatene skal fremover skjøtte sin egen trygghet og økonomi på egenhånd. Både Senterpartiet, Rødt og Frp har på ulike vis fremmet et slikt syn, i skjønn forbrødring den siste tiden.

Som eksempler på det internasjonale samarbeidets fallitt, vises det gjerne til at EU var sene med å respondere samlet på koronakrisen. Eller at Verdens helseorganisasjon (WHO) ikke har gitt presis informasjon om smitte og dødelighet. Til dette vil jeg si at det er en stor forskjell på å finne rom for forbedring og å avvise selve institusjonen i sin helhet.

Alle organisasjoner og former for internasjonalt politisk samarbeid, må hele tiden drive selvgranskning. Kun på denne måten kan de forbedre seg. Dette arbeidet er allerede i gang, både i EU og WHO. En grundig gjennomgang er helt vesentlig for å kunne gjennomføre slike forbedringer.

Kritikerne bør likevel stille seg spørsmålet om det hadde vært bedre om håndteringen skulle vært overlatt til hver enkelt nasjonalstat. Ville vi vært bedre i stand til å forstå faren ved et smittsomt virus dersom det ikke fantes noe internasjonalt samarbeidsorgan for folkehelse?

Ville det vært enklere for europeiske land å håndtere de økonomiske ettervirkningene som nå kommer, dersom hver og én stod for seg selv? Skal alle land finne opp koronavaksiner på egenhånd? Svaret på dette er innlysende.

Nasjonalstater har flere styrker. Å bekjempe globale pandemier på egenhånd, er ikke én av dem.

ingjerd schou,debatt,meninger,koronaviruset,koronavirus,korona,verdens helseorganisasjon,who