Hva kan verdenssamfunnet gjøre med Israels anneksjon?

Fra våre palestinske venner får vi sterke bekymringsmeldinger for den planlagte annekteringen av Jordandalen og en rekke bosettinger. 

Denne er planlagt fra 1. juli, og verdenssamfunnet har en plikt til å respondere på en situasjon der makten definerer retten.

Norge og EU markerer uenighet, mens USA støtter den planlagte annekteringen. Spørsmålet er om Norge og EU ønsker å begrense seg til verbal bekymring, eller om det er mulig å se for seg ulike former for smarte sanksjoner.

Slike smarte sanksjoner ble innført av vestlige stater da Russland annekterte Krim i 2014.

FNs spesialrapportør for de palestinske områdene okkupert i 1967 behandlet spørsmålet om mottiltak i sin rapport til FNs Generalforsamling i fjor høst (A/74/507).

Under overskriften Accountability, impunity and the responsibility of the international community drøfter han hvordan det internasjonale samfunn kan bidra til at folkeretten ikke undergraves ytterligere.

Sentralt i internasjonal humanitær rett er at den okkuperte sivilbefolkningen er beskyttet befolkning, og at virkemidlene skal være proporsjonale, altså ikke mer inngripende enn nødvendig for å nå (den militære) målsettingen.

Et annet prinsipp handler om at tiltakene må skille mellom sivile og væpnede. Israel er ikke den eneste staten i verden som bryter internasjonal humanitær rett, men staten Israels handlinger under koronakrisen viser alvoret i situasjonen.

I et opprop underskrevet av 58 organisasjoner og lokalforeninger peker vi på hvordan blokaden av Gaza – som både Israel og Egypt står bak – vanskeliggjør tiltak mot koronaspredning. Vi peker også på at Israel under koronakrisen har fortsatt å ødelegge infrastruktur i Øst-Jerusalem og Vestbredden, deriblant sju vann-, sanitets- og hygieneanlegg.

Noen kan mene at staten Israel har rett til å treffe tiltak for å fremme sin egen sikkerhet, slik israelske myndigheter ser det. Israel har legitime sikkerhetsbehov, men det er høyst usikkert om tiltakene som handler om å ødelegge palestinsk infrastruktur faktisk er effektive for dette formålet og tiltakene rammer en allerede hardt prøvet palestinsk sivilbefolkning.

Slik blir muligheten for sameksistens vanskeliggjort, og Israel fremmer ikke sin egen sikkerhet. Vi erkjenner at USA er den viktigste forklaringen på at staten Israel ikke mer effektivt stanses i sine tiltak, men vi erkjenner samtidig at staten Israel risikerer å bli mer isolert gjennom de tiltakene som velges.

Vi ser ingen snarlig endring på situasjonen, så lenge USA ikke endrer sin politikk. Det er samtidig verdt å merke seg den betydelige generasjonsforskjellen blant jøder i USA i synet på staten Israel.

Mens et klart flertall av eldre jøder støtter staten Israel er situasjonen motsatt for yngre jøder i USA. Blant disse er det et klart fåtall som ser Israel som en strategisk alliert av USA.

I mellomtiden bør Norge, sammen med andre land som ønsker å holde folkeretten i hevd, drøfte mulige smarte sanksjoner mot representanter for staten Israel.