Om å skape fremtidens kultur

Akkurat nå så deler vi en verdensvid erfaring. Hva gjør det med kulturen vår? Og hvordan former vi sammen fortellingen om norsk kultur akkurat nå?

I forrige uke fikk jeg en lang epost fra Sydney. Det var en energisk hverdagsrapport av det slaget som ingen hadde tid til å skrive for to måneder siden. For noen dager siden snakket jeg med to venner i Texas på telefon. Det var minst et år siden sist, men nå hadde vi plutselig tiden alle tre. Fra Australia til Amerika via Norge så kjenner vi på de samme erfaringene. Steder er stengt, i Australia har det vært de populære strendene, i Norge har det vært treningssenter og skoler og kafeer, i Amerika bestilte de varer per telefon og hentet på fortauet utenfor forretningene.

Akkurat nå deler vi en verdensvid, kulturell erfaring i sanntid. Vi har noe nytt felles på tvers av alle kulturer. At denne enheten er forårsaket av en alvorlig epidemi er trist. For noen er denne tiden preget av sorg og krise og savn. Men for veldig mange er nåtiden bare preget av noen begrensinger på livsførsel. Og en plutselig mulighet til å knytte bånd på tvers av kulturer har åpnet seg.

Denne uken er det frigjøringsdag. 8 mai 1945 ble Norge fritt igjen etter tysk okkupasjon. Andre verdenskrig og erfaringen med den formet fortellingene om Norge og kulturen vår. Men Andre verdenskrig var, til tross for navnet, ikke en krigserfaring som omfattet alle verdens land. Koronaerfaringen berører alle over hele kloden. Om tre år så vil vi kunne snakke med mennesker fra Kina, fra Brasil, fra England, fra Indonesia og vi vil ha et felles referansepunkt; Covid epidemien i 2020.

Hva vil vår erfaring med Covid, eller korona, gjøre med hvordan vi forholder oss til andre mennesker og nasjoner? På kort sikt skaper epidemien avstand, rent bokstavelig talt, mellom familier, folkegrupper og land. Men den felles menneskelige erfaringen vi alle deler, følelser av usikkerhet, frykt, forandringer, begrensinger, håp, ønske om fellesskap, den kan skape nye bånd. Fiendskap er satt på vent, mens verden kjemper med korona. Smålige, indrepolitiske krangler står det lite om i avisen. Nyhetsbildet har heller vært preget av rapportering fra hele verden.

Vi har lest om folk som ble friske i Wuhan, folk som blir syke på Karmøy, mennesker som dør i New York og utrettelige leger og sykepleiere som jobber i alle verdens kulturer. Vi har lest om død. Men vi har også lest om liv. Cruisepassasjerer som blir satt i land, mennesker som synger fra balkonger i Italia, norsk helsepersonell som reiser til Italia for å hjelpe til.

Disse og lignende historier har mennesker over hele verden lest og scrollet og surfet seg gjennom.

Dette gjør noe med oss.

Vi får forhåpentligvis en felles erfaring av kamp, av samhold, av dugnad, av å hjelpe andre mennesker og nasjoner. Snart kommer vi til å møte en ny utfordring. Vi kommer til å oppleve en økonomisk krise og kommer til å måtte forholde oss til følgene av den. Hvordan kan og skal vi hjelpe andre kriserammede land? Hvordan skal vi best hjelpe oss selv og næringsliv og organisasjoner i Norge? Akkurat nå lever vi i spørsmålenes tid. Vi har langt flere spørsmål enn svar.

Bibelen er med sitt levende ord en stødig veiviser i hvordan vi kan møte andre også i denne krisen. Kjærlighetens og vennlighetens språk forstås i alle kulturer. De historiene vi forteller hverandre betyr noe. Hvilke historier fra vår kultur kan jeg fortelle om møter med enkeltmennesker? Hvordan former vi kulturen vår nå?

Ja, vi blir bedre på å bruke digitale flater. Ja, vi kan mye om smittevern. Ja, vi har skrudd ned forbruket.

Men det som former ­kulturen vår er de menneskelige ­historiene.

Det at vi ble sittende alene. Eller det at noen ringte oss? Det at vi ikke kunne gå ut av huset. Eller det at noen sender en melding og foreslo en felles spasertur? Det at de gamle ikke fikk besøk. Eller det at noen ba for dem daglig? Det at kidsa måtte være hjemme fra skolen mye av våren. Eller det at onkel ringte og sa «jeg lurer på hvordan du har det, jeg?»

Sammen former vi vår kultur­ på nye måter nå. Det er ikke ­politikerne som former norsk kultur og fremtiden vår. ­Politikerne forvalter de offentlige ressursene. Men det er hver enkelt av oss og våre valg og våre handlinger som skaper verdiene som former kulturen vår nå.