Krokfot på global nestekjærlighet?
At lokale foreninger ikke skal kunne sende sine penger videre til landsomfattende organisasjoner de selv er en del av, låter merkelig.
Det pågår en debatt mellom Det Norske Misjonsselskap (NMS) og Lotteritilsynet om fortolkningen av regelverket for smålotteri. NMS frykter at tilsynets lovtolkning kan bli kroken på døren for lotterier og messer til inntekt for sitt formål, som er NMS' globale arbeid.
Hensikten med smålotteri er å gi mindre lag inntekt til driften sin. Pengene kan også brukes av lokallaget til humanitær virksomhet utenfor organisasjonen, hvis de selv har kontroll over prosjektene.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I NMS har misjonsforeninger holdt smålotteri hvor hele eller store deler av overskuddet har gått til hovedkontoret i Stavanger. Derfra videreføres pengene til forskjellige prosjekter i inn- og utland. Dette er brudd på regelverket, mener tilsynet.
Saken er viktig for alle som har en viss kjennskap til norsk frivillighet; også for Norsk Råd for Misjon og Evangelisering (NORME) som er en paraplyorganisasjon for cirka 40 norske misjonsorganisasjoner og kirkesamfunn, deriblant NMS.
Noen av våre medlemmer er også tilsluttet Norges Kristne Råd, Digni, Frivillighet Norge, Virke og andre paraplyorganisasjoner, interesseorganisasjoner eller nettverk.
Den norske misjonsbevegelsen har en omfattende historie å vise til. Helt fra organisasjonstankens gjennombrudd på 1800-tallet var disse organisasjonene en betydelig faktor i utviklingen av det norske demokratiet, norsk frivillighet og internasjonalt engasjement.
Dette er fortsatt tilfelle. Bedehus, menigheter og foreningsliv har ikke bare vært viktige plattformer for kristen forkynnelse, men også for et omfattende diakonalt arbeid både nasjonalt og internasjonalt.
Norsk misjon ga det norske folk nærkontakt med verdenssamfunnet lenge før reiseliv, teknologi, medier og migrasjon for alvor skjøt fart. Misjonærene - bygdas egne sønner og døtre - kom hjem etter lange opphold i utlandet og fortalte levende fra Sør-Afrika, India, Madagaskar, Kina, Etiopia og andre land.
De representerte et viktig vindu mot verden. Slik er det fortsatt. Norske misjonsorganisasjoner motiverer grasrota til innsats for verdens fattige og nødlidende. Dette burde norsk offentlighet glede seg over!
Lotteritilsynets fortolkning av egne lover og retningslinjer ser ut til å sette en stopper for dette. Ønsker man virkelig å sette krokfot på global nestekjærlighet? La meg raskt tilføye at det selvsagt må være retningslinjer for innsamling.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Former for kontroll må nødvendigvis finne sted. Samtidig må en spørre om lovverk og retningslinjer og fortolkningen av disse står i et rimelig forhold til intensjon og hensiktsmessighet.
At lokale foreninger ikke skal kunne sende sine penger videre til landsomfattende organisasjoner de selv er en del av, låter merkelig.
Organisasjonenes sentralledd er jo etablert for å realisere lokale visjoner og intensjoner!
Enda merkeligere er det å forstå at små lokale foreninger selv skal kunne drifte prosjekter i utlandet, det være seg barnehjem i Øst-Europa eller hva det måtte være.
Dette strider med konvensjonell bistandstenkning.
Har man tenkt over den kompetanse som nasjonale organisasjoner over tid har opparbeidet seg og den grad av kontroll og kvalitetssikring dette i seg selv representerer? Vil man heller åpne opp for en flora av mer eller mindre useriøse aktører?
Å søke om andre typer nasjonale lotterier er heller ikke veien å gå. Norske misjonsorganisasjoner er ikke «sjekkhefteorganisasjoner» som utelukkende sender penger fra en verdensdel til en annen.
Organisasjonene ønsker også å skape lokalt engasjement og å oppmuntre til former for gjensidig kontakt mellom givere og mottakere på begge sider. Skrapelodd og loddbøker skaper ikke på samme måten nærhet og engasjement som lokale basarer, julemesser og initiativ gjør.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Denne saken handler om mer enn NMS. Også andre norske misjonsorganisasjoner rammes av dette. Flere journalister, stortingspolitikere, og ledere for interesseorganisasjoner følger nå nøye med.
Er det lov å håpe på at det heller ikke denne gangen er en skam å snu?
